Du er bra nok

Av Christina Dahl

Overgrepsutsatte har en – for normalt tenkende mennesker merkelig – tendens til å tråkke seg sjøl ned i søla. Skyld, skam og sjølforakt. Sjøl om det ikke var VI som gjorde noe galt.

Forskjellen på “skyld” og “ansvar”? Jeg hadde ingen – ingen – skyld i det jeg ble utsatt for. Det er overgriperen/-ne sin skyld at jeg sliter i dag. Dette vet jeg, med huet, sjøl om forsvarsmekanismene mine prøver å insistere på annetFinito. End.

So?

Skal overgriperen/-ne gjøre noe for å hjelpe meg til et bedre liv? Han/hun/de burde sjølsagt det, men det hører til unntakene at de gjør det. Kanskje er han/hun/de ikke en gang lenger i live. Og sjøl om de er det, hva så? For mange utsatte hjelper det kraftig med en unnskyldning, eller innrømmelse el.l, men likevel, hva så?

Jeg er fremdeles plaget med ulike seinskader etter det som skjedde.

Det som skjedde var ikke min skyld. Ofre har prinsipielt aldri skyld i en forbrytelse (sjøl om den menneskelige hjerne kan slå litt krøll på seg, og innbille seg rare saker og ting, som at voldtektsofferet hadde drukket for mye og hadde for korte skjørt, eller ransofferet gikk i feil strøk til feil tid, eller at kvinnemishandlerofferet ikke burde ha provosert fyren).

Men det er JEG som må leve med problemene. Det er jeg som må ta ansvaret for situasjonen nå. For å få det bedre. Det betyr ikke at jeg har skylda. Jeg har ansvaret. Det er mitt liv, det er meg. Da er det mitt ansvar.Sjølforakt.

Det finnes “argumenter” vi hører ganske ofte: “Ikke fortsett på den jobben de gjorde”, “ikke la dem ødelegge deg”, “ikke la deg knekke” ol.

Det er prinsipielt sett korrekt nok, men det oppleves så lett som at de plasserer skylda hos OSS. Merk: Det OPPLEVES sånn. Er ikke ment sånn. Og ER ikke sånn.

Dersom man ikke klarer skille mellom skyld og ansvar, så oppleves slike – oppmuntrende mente! – ord, direkte triggende på sjølforakten. De sier jo – opplevd i mine følelser – at “dersom jeg sjølskader meg, skammer meg, hater meg, whatever, pga det jeg opplevde, så er jo det idiotisk, og dermed er det min egen skyld at jeg sliter”. Perfekt sjølforaktmat …

Snu fokus

Følelsene mine kan jeg ikke noe for. Men jeg må ta ansvaret for handlingene mine, også de handlingene som er tuftet på følelsene mine, sjøl om de er vonde, vanskelige og fasttømrede.

Dette prinsippet gjelder i alle sammenhenger, også når det gjelder hvordan jeg behandler meg sjøl. (Jeg er FULLSTENDIG klar over at dette ikke nødvendigvis oppleves som et reelt valg, og det er ikke nødvendigvis det, heller. Men det må læres å bli det.)

Og, vet du … Det ER faktisk sånn at den beste hevnen jeg kan ta over dem, er å bli den beste versjonen av meg sjøl, overvinne de emosjonelle vanskene mineNei, ikke tenk sånn at "dersom jeg ikke klarer “vinne”, så er det fordi jeg er svak, så da er det min egen skyld" og dermed trigge sjølforakten. Prøv å snu fokus. Prøv å få denne tanken til å bli et lekende, lokkende, eggende, fristende mål litt fram i tid. Jeg kommer dit. Bare jeg senker skuldrene og ikke MÅ så forbannet hardt og mye hele tiden.

Du er bra nok. Du er noe av det beste som har skjedd verden.

Du er skyldfri. Men ikke ansvarsfri. “Skyld” henger bare sammen med “skam og sjølforakt”. “Ansvar” henger sammen med “frihet”.