Diskusjon med et forstyrret sinn

Av Anonym

Jeg våknet i dag morges. Jeg er sliten og trøtt. Jeg har trent mye i det siste, og jeg er sulten. Jeg var sulten da jeg gikk og la meg. Det første kontrolltårnet, som er hodet mitt, sier til meg når jeg våkner; i dag skal du ikke spise. Men jeg er sulten sier jeg. Ja, men du skal ikke spise for du skal bli tynn. Du skjønner vel det? Du skal bli tynn slik at du endelig får plass i dine gamle jeans. Ja men det er ikke måten å gjøre det på, sier jeg. Det er bare en kortsiktig løsning. Det er umulig å leve slik. Ja men du vil vel inn i de jeansene? Sier hodet. Var det ikke det som var så viktig for deg? Da må du høre på meg sier hodet. Du skal du ikke spise i dag.

Men hva om jeg bare spiser normalt? Nei sier hodet, det er farlig. Du vet ikke hvor mange kalorier du får i deg, og du vet ikke om du klarer og slutte om du begynne å spise, derfor er det bedre å la være. Det er viktig å være på den sikre siden, det er viktig med kontroll. Dessuten vet du at du får dårlig samvittighet etterpå. Og da må du trene enda hardere i morgen. Og det ønsker du vel ikke? Gå nå å se deg litt i speilet. Se hvordan du ser ut. Er det slik du ønsker å være? Er du fornøyd? Se på magen, lårene, armene. Er du fornøyd med det? Nei tenkte jeg det ikke sier hodet. Hvordan i alle dager kan du være fornøyd med det? Jeg er enig, jeg er jo ikke fornøyd. Det er mange ting som skulle vært annerledes. Akkurat! Sier hode. Da er vi enige. Så hvorfor spise? Du vet jo godt hvor det legger seg. Vil du opp eller ned i vekt? Har du glemt hvor viktig det er for deg å være pen? Har du glemt hvor lykkelig du blir av å føle deg perfekt?

Og slikt fortsetter det. Hvis jeg ikke har mot til å stoppe opp. For nei, jeg glemmer ikke at jeg ikke er fornøyd, jeg glemmer ikke at jeg er uperfekt. Nei det er faktisk umulig å glemme det for kontrolltårnet i hodet mitt minner meg på det hele tiden. Jeg tenker mer og mer på det, til det plutselig har tatt over hele meg. Det begynner som et lite frø, en liten tanke som setter seg. Nå skal jeg gå ned litt i vekt, skal spise sunnere, være snill med kroppen min. Jeg skal trene og spise sunt. Så utvikler det seg. Sakte men sikkert vokser frøet. Det er ikke en pen blomst. Det er et ugress. Et ekkelt ugress som til slutt opptar hele meg. Og selv om mange ugress kan være fine å se på, er det en grunn for at vi kaller dem ugress. Det er fordi de er ekstremt vanskelig å fjerne. Har de først begynt å gro er de nesten umulig å få bort. Til slutt har det tatt over hele blomsterbedet. Ingen andre blomster får lov å gro der. Da må det sterke saker til. Gift. Men det er heller ingen god løsning. For gift ødelegger så mye mer enn bare ugresset. Det ødelegger også selve grunnen. Det ødelegger også det som er friskt og fint.

Slik er begynnelsen på min spiseforstyrrelse. I dag er jeg 26, den begynte da jeg var 12. Jeg har alltid hatt problemer med mat. Jeg har alltid flyktet i mat. Overspist. Men fra jeg var 12 forsto jeg at det går an å slanke seg. Og jeg er god på det. Men hva i alle dager hjelper det å være god å slanke seg? Aldri i mitt liv er jeg mer ulykkelig, usikker, selvsentrert og ødelagt som når min spiseforstyrrelse har fått taket på meg. Det er skremmende. Det tar over livet mitt. Mat og trening opptar hele meg. Det er en besettelse, det er et sykt sinn. Det verste er at jeg vet om det. Jeg er så klar over at det jeg holder på med er sykt. Likevel gjør jeg det. Jeg flykter fra meg selv, jeg flykter fra min egen usikkerhet, følelsen av utilstrekkelighet, følelsen av at ingen elsker meg. Jeg flykter fra meg selv og forsøker å bli et glansbildet.

Mitt utseende blir et skjold som beskytter meg, jeg gjemmer meg, og viser verden det jeg ønsker å vise. For jeg får bekreftelse. Når du raser ned i vekt, er sprek og sterk så får du komplimenter. Du ser så godt ut sier folk. Herlig tenker jeg! Men disse fine ordene fester seg ikke. Derfor må jeg ha mer. Jeg må bli tynnere. Kanskje ville det være fint å bli så tynn at folk begynner å bli litt bekymret? Ja det tror jeg hadde vært fint. Så fortsetter jeg, presser meg selv til det ytterste. Blir strengere og strengere. Kontrollbehovet vokser for hver dag, time for time. Jeg vet at jeg kjører meg selv i avgrunnen. Jeg vet at jeg sliter meg selv ut. Men det er det jeg kan. Jeg gjør alt i verden for å slippe smerten fra de vonde følelsene som bor inni meg.

Men nå vil jeg ikke mer. Jeg orker simpelthen ikke mer. Jeg ønsker å ha et godt liv. Spiseforstyrrelsen er bare et symptom. Og om jeg skal få det godt må jeg gjøre noe med årsaken til symptomene. Jeg begynner å få taket på hva årsaken er. Årsaken er at jeg ikke synes jeg er god nok. Årsaken er at jeg ikke liker meg. Når jeg ikke liker meg selv, vet jeg også i mitt hode at mennesker ikke liker meg. De tror kanskje de liker meg, men hadde de sett hele meg hadde de ikke likt meg. For jeg er ikke verdt å elske. Det sier mitt hode til meg, og jeg tror på det.

Når selvforakten er grunnmuren i det å være meg vil jeg aldri klare å bygge noe stabilt. Med en råtten grunn vil noe stabilt aldri kunne reises. Jeg ser logikken i dette. Det er veldig logisk. Så jeg må; enten jeg vil eller ikke, enten jeg synes jeg fortjener det eller ikke; jobbe for å bli glad i meg selv. Perfekt vil jeg aldri bli, uansett hvor mye jeg prøver. Og før eller siden, som alltid skjer, vil jeg kollapse i forsøket. Det er så enkelt, dette må jeg akseptere. Men det er vanskelig. Ekstremt vanskelig.

Jeg må være ydmyk med meg selv. Jeg må lære å elske meg med alle mine feil å mangler. Og det krever mot. Det krever et ekstremt mot for meg å se meg selv i speilet og si; du er god nok. Du er perfekt nok slik som du er. Menneskene i livet ditt er glad i deg, akkurat slik du er.  Jeg må si til meg selv at så lenge jeg har gode intensjoner, og så lenge jeg gjør så godt jeg kan, så kan jeg ikke mer. Slik er det for alle, slike råd og støtte gir jeg til andre, men jeg klarer ikke å gjøre det til meg selv. Men nå skal jeg forsøke. Endelig føler jeg meg klar til å gjøre et ærlig og redelig forsøk på å akseptere meg selv slik jeg er. For jeg er lei av å ha det vondt. Jeg fortjener å ha et godt liv, og jeg håper jeg endelig er blitt villig til å jobbe hardt, og på riktig måte for å få det.