Din egenverdi er konstant

Av Anne Lise Sørheim

Tenk deg at du har en venn som har opplevd en vanskelig situasjon. Denne vennen begynner å tvile på seg selv og sin verdi som menneske. Du hører ord som: « bare jeg ikke hadde gjort det», « bare jeg får den drømme jobben» eller « uff, jeg burde begynt å trent mer og kommet meg i form».

Da kommer du kanskje med råd som at du kunne ikke gjort noe annet, du er god nok som du er, slutt å sammenlikne deg med alle andre.. 

Men gir du deg selv de samme rådene og oppmuntringen når du er i en vanskelig periode? 

Vi har alle en tendens til å være mer rause med alle andre enn oss selv. Jeg har i alle fall det. 

Jeg kan i perioder være utrolig streng med meg selv. Noe jeg har fått bemerket flere ganger. Inne i mitt hodet har jeg laget meg en forventning som jeg innbiller meg at andre har til meg. Og det er nok flere grunner til at det er blitt slik.

En av grunnene er hvordan samfunnet i dag er lagt opp. Man skal for eksempel passe inn i denne perfekte boksen. Vi skal se perfekte ut, ha perfekte barn, være perfekte foreldre, venner, kollegaer lista er lang. 

Samtidig skal vi være modige, gå vår egen vei, ha nok egen tid, familie tid, kjæreste tid og stå på til svetten hagler. Men er det alt dette som gir oss mennesker verdi eller tilfredshet? Jeg tror ikke det. Kravene blir mange og nesten umulig å oppfylle alle sammen samtidig.

Kan vi måle vår egenverdi i penger, talent, utdanning eller gode gjerninger mot medmennesker?Måles det i god eller dårlig helse? Om vi har familie eller ikke? 

Vi har en tendens til å tro at vi kommer til å føle oss bra og verdifulle nok når kravene våre er oppfylt, men hva når det ikke blir som vi tenkte? 

- Hva når helsa svikter oss og vi klarer ikke jobbe?

- Hva når venner svikter oss? 

- Hva når ekteskapet hangler? 

- Eller ønsker å stifte familie med den rette partneren dukker liksom ikke opp?

- Føler vi oss like mye verdt da? 

Jeg har en lei tendens selv til å sammenlikne meg med alle de andre. Jeg har vært så altfor opptatt av hva de rundt meg mener om meg. Ønsker at alle skal like meg, og det er jo ikke rart eller feil. Jeg tror at om jeg tar hensyn til alle, er snill og grei, ikke sier nei når noen ber meg om tjenester. Ja lista er lang, altfor lang! – Jeg har målt min verdi i alt dette. 

Nå ser jeg mer og mer at dette blir så utrolig feil. Det som skjer når jeg holder på med dette evige jaget for å føle meg verdifull er at jeg misliker meg selv enda mer. For hver gang jeg ser at jeg ikke når opp til dette «perfekte» bilde så pisker meg meg selv litt og jeg ender opp med  å elske meg enda mindre.

Saken er jo den at om hele verden rakner for deg eller meg, om vennene svikter eller ekteskapet ryker, så er vi like mye verdt.

Så hva med når du faktisk er fornøyd da. Du har ett godt liv. En partner du elsker og en trygg jobb. Du er kreativ, du setter deg mål og oppnår dem. Du får realisert deg selv og er akkurat der du vil være på de fleste områder i livet ditt. Er du mer verdt da?  

Har du en større verdi enn naboen som akkurat gikk på en psykisk smell eller som er akkurat blitt forlatt av kona? Mitt svar på det er NEI! Din verdi er konstant! Den forandrer seg ikke av ytre omstendigheter, gode eller dårlige.

Så hva er min og din verdi da. Hva kan vi måle den i? Jeg tror ikke det går å måle den, fordi den er så mye større enn vi klarer å se selv. Det handler mer om hvem vi er enn hva vi gjør. Det er stor mulighet for at dette høres ut som en klisje, men i så fall så vil jeg heller ha en klisje enn å sitte å ikke like meg selv.

Vi er unike og har vårt eget enestående fargespill. Og når vi tørr å slippe dette ut og lar andre se hvem vi er på godt og vondt, da får vi det så mye bedre med oss selv.

Det er skikkelig skummelt å vise den sårbare delen av oss selv. Om vi tørr så tror jeg vi vil oppleve at menneskene rundt oss vil elske oss like mye, om ikke enda mer for at vi turte å være sårbar. Vise hvem vi er. Da skinner fargene igjennom den muren vi har bygd opp rundt oss. 

Misforstå meg rett: Jeg mener ikke at vi skal brette ut og være transparente for «kreti og pleti». Nei, vi må kunne være private og kjenne etter når det er greit og ikke minst hvem det er ok å være åpne for. Men samtidig så tror jeg vi alle kan tørre å være mer ærlige mot oss selv, og da tror jeg de rundt oss vil merke at vi er oss selv. 

Så er vi også forskjellige som mennesker. Jeg tror ikke det er noen fasit på hvordan vi kan se vår egen verdi og bli tryggere på oss selv. Her må vi finne vår vei. Og i det tempo som er rett for oss selv. 

Men jeg vil oppmuntre alle som leser dette til å slippe løs ditt eget fargespill. Drit i hva alle andre syntes. Glem ett sekund at du sitter i en vanskelig situasjon. Glem ett lite minutt tankene om at du ikke oppnår dine egne krav til deg selv. Prøv heller å tenke mer godt om deg selv. 

– Legg vekk alle krav og forventinger. 

Ett sekund med tilfredshet, ikke på grunn av at alt er perfekt – nei men på grunn av at du er unik og god nok akkurat der du er nå! Unn deg selv en klapp på skulderen og ett smil. Du er bedre enn du tror!

Du er god nok, og din egenverdi er ikke påvirket av dine følelser eller omstendigheter. Den er konstant!