Diagnose: Koko

Av Shahriar Nouri

 – “Advokat? Nei, da må du snakke med kontrollkommisjonen først. Kontrollkommisjonen? Nei, da må du snakke med advokat først.” Uttalelsen over er et sitat fra en overlege, fra da jeg som innlagt ved A-hus ba om juridisk hjelp en gang i 2012.

Jeg er i skrivende stund på ASP (avdeling spesialpsykiatri) og ligger her og lurer på hva jeg skal med livet mitt nå som jeg er innlagt for n’te gang, og ikke kommer meg ut av psykiatriens klamme grep.

Jeg har et godt forhold til behandleren jeg har fått denne gangen, og de grandiose situasjonsskildringene av min kognitive drift, såvel som mine vrangforestillinger, beklager, vrange forestillinger, om at psykiatrien ikke evner å forstå at det er menneskelig å ikke godta at enhver tilstand som en psykiater ikke finner en klinisk forklaring på, er en diagnose, er en diagnose.

En enkel anekdote og analogi er vel en grei måte å forklare situasjonen på. Jeg begynner med en diagnose av noen av psykiaternes virkelighetsforståelse.

Kronisk diagnostiseringslidese:

 - En kronisk psykiatrisk lidelse hvorpå en person oppfatter enhver tilstand en ikke forstår, følelsesmessig eller psykologisk av art, å være en udiagnostiert tilstand som må diagnostiseres for å kunne forstås riktig.

Rammer ofte folk med en klinisk tilnærming til menneskets sinn og følelsesliv. Særlig utsatt er psykiatere og leger som ikke evner å ha et sosialt forhold til folk utenfor sin egen yrkessfære.

“Faen for noe jævla bullshit!!!!” Skriker kanskje en og annen person som lider av nettopp denne beskrivelsen. “Det høres da for faen normalt ut å ikke akseptere at noen som vrøvler pølsevev om noe vi ikke har en diagnose for, må diagnostiseres for å finne riktig diagnose!”

Joda. Forsåvidt. Men symptomene dine passer diagnosen. Om tilstanden din er kronisk vet jeg ikke, men det er en diagnostiseringstrang her, vi må nok utrede deg for å se om det kan ligge noe bak denne trangen for å utrede folk. Eventuelt for å se om noen medisiner kan hjelpe.

Det er mye rart i psykiatrien. Utvilsomt mange som lider av mye rart, mange fæle opplevelser å fordøye for psykiatrisk personell som må høre disse historiene, så det er naturlig at de utvikler en slags faglig distanse til pasientene de mottar. Det er ikke det jeg her skal sutre om.

Det jeg skal sutre om, er psykiatriens, om ikke bevisste, så i det minste uforsvarlige overgrep. I henhold / forhold til journalføring, menneskesyn, og ikke minst, kanskje faktisk aller størst, psykiatriske pasienters rettssikkerhet og ditto vern.

Jeg var en gang på akutten og møtte på en fyr. Trivelig type, skulle det vise seg. Men hadde hadde også, ut i fra det lille jeg rakk å snakke med ham om, en ganske voldsom historie, og en fortid preget av en del vold og tunge traumer.

Han var statsborger fra et annet europeisk land, og ville snakke med en advokat eller noen fra ambassaden sin, men ble ut ifra hva jeg forsto nektet telefonsamtale til hverken den ene eller den andre.

Han var satt på skjermet avdeling, og jeg tok opp den juridiske situasjonen opp med personalet, og fikk opplyst at det skulle jeg ikke bry meg med.

Han hadde ikke bare delt noe av sin forhistorie med meg, men han ga også et helhjertet og oppriktig inntrykk av å ville endre livet sitt og legge om kursen til det bedre. Jeg så her en mann med en vond fortid, men med muligheten for en bedre fremtid.

Så jeg følte en viss sympati med situasjonen, og spurte hvorfor han ikke fikk en så grunnleggende rettighet innvilget. Hvem kunne komme til å komme til skade om han fikk èn telefonsamtale til enten ambassaden sin eller en advokat?

Jeg ble selv satt på skjerm, etter dette. Høres udramatisk nok ut, ja, kanskje.

For min del, så var det også det, praktisk sett. Prinsipielt, langt i fra.

Når folk med en så vond fortid som denne mannens, kommer inn og virkelig gir inntrykk av å ville endre livet sitt, blir nektet aller første skritt til å kanskje få det til, så kan innleggelsen virke veldig mot sin hensikt. Man kan få noen som kanskje var i faresonen fra før av, som er på vei mot noe godt, til å miste troen på at verden har en plass for dem, og med det, slenge dem tilbake inn i faresonen, godt væpnet med bekreftelse på at indignasjonen som fikk dem innlagt var reell som bare det. Diagnose: mistet troen.

Med mindre ønsket om å legge om livet tilrettelegges og følges opp med ekte empati. Diagnose: forbedringspotensial. Medisin: følg opp med empati og dialog.

Heller enn: “han er farlig, krenk rettighetene hans”, som er påfallende vanlig praksis i, spesielt i akuttpsykiatrien.

Beklager om jeg støter noens faglige stolthet, men medisineringskåtheten og ovenfra-og-ned holdningene, ikke bare blant psykiatere, men også blant “sykepleiere” (som i psykiatrien ofte er ufaglærte ekstravakter) ser, i det minste etter min erfaring, noen pasienter mer som kuriositeter enn mennesker.

– “Men kom igjen da, han er farlig, han må skjermes”

Folk har rett til vern mot farlige mennesker, ja, definitivt. Men farlige mennesker er også nettopp det; mennesker, og hvor enn skumle de virker, bør de ha et minimum av vern de også.

Journalføringen er en sak for seg selv. Termer og dagligtale blant psykologer og psykiatere består av ord som i seg selv er ganske grandiose. Les en psykiatrisk journal, og du vil se side opp og side ned med det som faktisk er dagligtale blant psykiatere. De tror, etter en behandlers påstand, at folk flest faktisk bruker disse ordene daglig. Nei. Folk flest sier “drøyt!” De sier “sjukt!” de sier ikke “grandiost”. De sier ikke “selvhenføringer”, de sier “innbilsk piss”.

Man kunne gått psykiatrisk terminologi i journaler etter sømmene for å gi en diagnose, men med tanke på at en journal faktisk er et juridisk dokument, så er innholdet mer interessant enn språket. For det som kun er et notat for psykiateren, er faktisk noens juridiske fremtid i byråkratiet.

Ja, helt til noen med en viss forståelse for nettopp det, påpeker at dette er et juridisk dokument med flere hull enn en sveitserost  og har evnen til å forklare for korrekt instans, som det kan ta laaang tid å nå frem tid, at journalføringen i psykiatrien er, i beste fall preget av misforståelser.

For om undertegnedes journal er representativ for standarden for journalføringen, tør jeg ikke tenke på hvor ille rettssikkerheten til de uten evne til å ta til motmæle er.

Mannen fikk forøvrig snakke med en advokat til slutt (etter at undertegnede fant nummeret til egen advokat på internett, etter å ha fått beskjed om at jeg måtte snakke med kontrollkommisjonen for å få snakke med advokat, for så å få opplyst at jeg trengte en advokat for å få snakke med kontrollkommisjonen.)

Jeg håper det går bra med ham. Jeg håper også at det ikke må andre pasienters nevehytting til for at andre skal få det i fremtiden.

Dette ble skrevet våren 2013, etter å ha vært vitne til den at den erfarte juridiske tilstanden i psykiatrien ikke var et enkelttilfelle som kun rammet undertegnede, men faktisk viste seg å være vanlig praksis.