Diagnose dårlig språk

Av  Anlov P. Mathiesen

Språk er alltid viktig. I møte mellom bruker og behandler. Mellom publikum og det offentlige. Mellom fag og folk. Språket definerer innholdet i enhver dialog. Ikke fordi selve ordet betyr noe særlig, det er selvsagt innholdet som egentlig har betydning. Men ethvert innhold kan manipuleres eller kamufleres med den rette – eller gale – språkføringen.

Dette er ikke et fenomen forbeholdt psykiatrien eller psykologien. Ei heller er det forbeholdt helsefeltet. Kompliserende språkbruk forekommer overalt hvor fagfolk eller det offentlige har definisjonsmakten, og der det ligger en interesse i å tilsløre eller vanskeliggjøre. Det er få områder der denne mekanismen kommer tydeligere til uttrykk enn innen psykisk helsevern. Og det starter allerede med benevnelsene, selve ordene vi benytter for å omtale feltet. Psykisk helsevern er ikke et smidig begrep. Allerede her kan vi lukte støvet, som sprer seg utover hele feltets vokabular.

Hovedansvaret må sies å hvile på akademia og fagbyråkratiet, som ofte går hånd i hånd. Der behovet for å beholde eierskap i faglige og offentlige diskusjoner fører til at det interne språket får lov å dominere enhver samtale om emnet. Men selv om det synes åpenbart at stammespråket ikke egner seg for publikum finnes det ingen funksjon for å sile eller konvertere det om til dagligtale. Konsekvensen er at det psykiske helsefeltet heller ikke har noen dagligtale.

Men her kan vi ikke kun skylde på byråkrater og forskere. Brukere og organisasjoner på feltet bidrar også på sin måte til en vanskeliggjøring. Den utbredte sårheten mot gjengse begreper gjør at det blir vanskelig å omtale sykdom i sin alminnelighet. Ja, også vi i Mental Helse må ta en stor del av dette ansvaret. Paradoksalt nok, for det er i kampen mot stigmatisering at begreper ryddes av veien. Ofte klokelig, ofte forståelig, men også ofte i overkant fintfølende.

Men er dette egentlig viktig, kan ikke feltet ha sitt språk så lenge terminologien er dekkende for innholdet? Ja, det er viktig. Og nei, stammespråket er kun dekkende for de som behersker språket. Det er viktig fordi det holder publikum på en armlengdes avstand og gjør feltet langt mindre interessant og relevant enn det egentlig fortjener. Det dårlige språket forringer feltet. De interne formuleringene, den fantasiløse bruken av fremmedord, den intetsigende omtalen av viktige emner – sammen bidrar det til å drepe de viktige samtalene.

Her kan særlig brukerorganisasjonene bidra til en endring. Ved å være bevisste bruken av ord og ikke la seg blende og prege for mye av det offentliges ordforråd. Det er lett å la seg bondefange av det allerede eksisterende språket. Men kommunikasjon er en dynamisk øvelse. Det handler aldri om å formidle et budskap på korrekt vis, men å bli best mulig forstått. Ikke bare bør vi tale slik at vi blir forstått, men slik at vi ikke kan bli misforstått.

Teksten sto opprinnelig på trykk i  Sinn & Samfunn.

Anlov P. Mathiesen er informasjonsleder og politisk rådgiver i Mental Helse.