Det synes ikke utenpå
Vi trenger åpenhet omkring sorg, smerte, uro og mørke.
Av Tiril Johansen
Når hjertet ditt blør og følelsene dine svir så hardt at det gjør vondt i magen, så er det kun du som kjenner smerten. De smilene du gir når du møter noen på butikken, den tapre holdningen du har når du beveger deg i store folkemengder – de vet ikke at det er påtatt. De ser ikke bak smilene og latteren din, de vet ikke at du gråt deg i søvn i går. De vet ikke at på innsiden er alt svart og du vil egentlig bare sove bort alt som gjør vondt. De vet ikke at du sliter. For det synes ikke utenpå.
Du er alt for flink til å ta på deg en rustning av beskyttelse når du går ut døren. De andre vet ikke at du har dager hvor du ikke klarer å få den rustningen på deg. Dager hvor du ligger i fosterstilling og tenker at ingenting er verdt denne smerten. De ser bare deg, når du går ut døren og later som om alt er OK. Når mennesker du møter spør deg: Hvordan går det med deg? Så sier du at det går bra. Smerten i øynene dine kan ingen ta fra deg, men den nærmest skriker etter å bli sluppet ut. Å bli delt med noen, å bli forstått. Mennesker som ser deg for den du er og hva du går igjennom, er det dessverre ikke mange av. Men vi trenger fler av dem.
Vi trenger så stor åpenhet omkring sorg, smerte, uro og mørke – at det vil bli like naturlig for oss å si: Nei du, det går egentlig ikke så bra med meg. Vi trenger ikke flere skjemaer, kartleggingssamtaler og diagnoser. Vi trenger en naturlig tilnærming omkring noe som alle vil gå igjennom på ett eller annet tidspunkt. Vi trenger medmenneskelighet og omsorg! Vi trenger en verden hvor det er plass til alle.
Ingen ser hvordan du har det på innsiden. For det synes ikke utenpå. Start med å ta av deg rustningen og slipp deg selv fri. Vis både deg selv og andre at du er et menneske, du også. Vær ærlig. Vær ekte.
Teksten er hentet fra skribenten blogg: mye på hjertet.