Det jeg ikke er åpen om

Av Anonym

Det er veldig lite igjen jeg skammer meg over. Jeg snakker åpent om de verste, mørkeste tankene jeg har, de vondeste, vanskeligste opplevelsene jeg har hatt. Men det er en ting jeg snakker veldig lite om. Det er at jeg ikke har noen andre enn barna mine, og terapeuten min å snakke med. Bare terapeuten min noe om hvor hardt det er for meg. Men ikke en gang til henne, har jeg sagt hvor dypt og grunnleggende det preger meg.

Jeg vet med hodet mitt, at den isolasjonen jeg er i, ikke skyldes at jeg er et spesielt dårlig menneske. Jeg vet at det ikke er slik at jeg er en så forferdelig person at ingen liker meg. Jeg er langt i fra perfekt, men jeg vet at jeg har mange gode kvaliteter, at jeg kan være en god venn. Men jeg har ingen venner. Jeg har ingen annen familie enn barna mine. Ikke som jeg regner som familie i hvert fall. Begge foreldrene mine lever, men begge sviktet og vanskjøttet meg på det groveste mens jeg vokste opp. Jeg klarer ikke å ha noe kontakt med dem i dag. Det river opp sår som jeg prøver å hele.

Relasjonsskadet. Jeg er det. Jeg bruker det ikke som en sovepute og unnskyldning for den situasjonen jeg er i nå. Jeg har prøvd. Jeg har prøvd så hardt hele livet mitt å skape meg gode relasjoner. Jeg har ikke fått det til. Det er så mange av de jeg har prøvd å skape relasjoner med, som skadet meg enda mer. Jeg har trodd blindt på at folk innerst inne er gode, at de vil meg vel- har trengt å tro det. Jeg har unnskyldt og bortforklart alle vonde ord, alle handlinger som har såret og krenket meg- og tilgitt mens jeg har prøvd å være godere, snillere, mer tjenestevillig, gitt og gitt og gitt. Fordi jeg har trodd på det gode i folk. Sett det gode i dem. Blitt glad i dem. Det vondeste jeg har gjort, har vært å gå fra dem. Men jeg måtte. For å overleve selv. Jeg klarte ikke være målskive for tankeløse, sårende ord og handlinger lenger. For selv når jeg omsider konfronterte dem, med hva de sa og gjorde som jeg ble såret av- så ble det bare bedre en liten stund. Før de fortsatte å være mot meg som de alltid har vært. Jeg måtte gå. Fra hver og en.

Tro det eller ei, men jeg er fortsatt glad i dem. Det er det aller vanskeligste. Har skjønt at mange har vært skadet selv, som meg. Men der jeg ble en målskive, ble en og annen skyttere. Der jeg prøvde å gi og gi for å skape det jeg aldri har hatt, ble noen en som tok og tok for å prøve å få det de aldri har hatt. Gode relasjoner.
Jeg vet egentlig ikke hva det er. Gode nære relasjoner. Teoretisk ja, jeg har jo lest om det, hørt om det, sett det spilt ut på film. Men jeg vet ikke hva det er. Hvordan det er. En god relasjon med et annet menneske som jeg ikke er mor til. For jeg regner relasjonen med barna mine som god, det har jeg fått til, ikke uten problemer opp gjennom årene, men jeg vil si at nå har vi gode relasjoner. Det er det som holder meg i live. Jeg skjuler for dem disse tankene jeg har, som jeg skriver om her. Jeg kan ikke være åpen om dette. For uten dem, vet jeg ikke om jeg hadde klart å fortsette å holde meg i live. De er alt jeg har.

Det har vært andre opp gjennom årene, som ikke har gjort meg vondt, arbeidskolleger, mer løse forbindelser- sånne som kanskje kan kalles venner, men som faller fra når konteksten vi har felles forsvinner. Folk som ikke har vært ordentlige nære, som jeg har pratet med, delt opplevelser og noen tanker med en periode i livet. Jeg har vært glad i dem også. Jeg blir glad i folk, jeg skulle ønske jeg ikke var skrudd sammen sånn, men det er jeg. Sant å si er det mange jeg går rundt og er glad i enda, folk jeg bare har på facebook vennelista nå. Det er både godt og vondt å se noe fra dem i nyhetsoppdateringen min. Folk jeg en gang delte noe av hverdagen med, men som nå bare er ord og bilder på en skjerm. Ikke på grunn av noe spesielt, det er bare livet som førte oss hver vår vei. Sånn er det bare noen ganger. Flytting. Ny jobb. Endret livssituasjon.Noen var i livet mitt mange år. Jeg har hatt gode ikke-så-tette relasjoner. Noen bare en kort stund. Nå har jeg ingen.
Det er livet, og omstendigheter. Jeg vet det. Jeg har vært syk i mange år. Ingen arena å møte nye mennesker på. Ikke krefter nok. Ikke økonomi til å delta på noe som kanskje ville gi meg nye bekjentskaper. Jeg vet alt dette med hodet mitt. Likevel klarer jeg ikke snakke om ensomheten jeg føler. Det blir ikke lettere av at jeg trenger å være en del alene også. Jeg trives i mitt eget selskap, jeg trenger å lade meg opp for meg selv- det er alene jeg bygger energi til å være så god utgave av meg selv jeg kan være i verden.

Men dette jeg har levd i de siste årene? Det blir for mye. For jeg har ikke valget. Jeg har ingen å ringe til om jeg trenger noen å prate med. Jeg har ingen jeg kan dra på besøk til. Jeg har ingen jeg kan be på besøk. Jeg har ingen jeg kan be med ut på en tur. Og jeg vet, at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Jeg vet at det er mange mennesker som lever helt alene. Jeg har tross alt barna mine, selv om de er voksne og ikke bor hjemme lenger, jeg ser dem nokså ofte. Jeg er ikke helt alene, som mange faktisk er. Og så lurer jeg på hvordan de klarer å stå opp om morgenen. For jeg lever ikke lenger for meg selv. Jeg lever fordi jeg har barna mine. Jeg hadde ikke orket lenger uten dem. Det blir for mye. Jeg har gjennomlevd for mye vondt i livet, og jeg har ikke noe særlig håp lenger. Jeg tror ikke på å skape meg nye gode relasjoner. Jeg har nesten gitt opp. Jeg er godt voksen nå, og etter et helt liv med feilede forsøk, kaster jeg inn håndkleet. I hvert fall så lenge livssituasjonen min er som den er. Det lever fortsatt et ørlite blafrende håp inne i meg om at en dag, vil noe endre seg, helsen bli bedre, økonomien sterkere- åpne mulighet til å finne mennesker jeg føler samklang med.

For det med samklang er viktig. Terapeuten min prøver å overtale meg til å gå på et dagsenter for psykisk syke, for å få sosial omgang. Men jeg vil ikke det. Jeg vil ikke at samklangen med et annet menneske skal være det syke i oss. Jeg har prøvd det før. Det er ikke bra for noen av oss. Kanskje noen tenker at jeg er kravstor, at jeg ikke er ensom nok når jeg ikke vil det. Så er jeg kanskje ikke det. Jeg er heller ikke ensom nok til å bruke tiden min på folk som bare synes jeg er bra nok å være sammen med når de trenger noe fra meg, eller folk som egentlig ikke liker meg som jeg er- som prøver å bestemme hva jeg skal si eller gjøre. Så ensom vil jeg aldri bli mer. Da er jeg heller helt alene. Så lenge jeg har barna mine klarer jeg å leve som jeg gjør. Det går. Det er jævlig hardt noen ganger, men det går.

Det er verre om sommeren, verre og bedre. Bedre fordi jeg ser mer folk når jeg er ute- og får en følelse av at jeg er en del av verden likevel. Verre fordi det gjør vondt å se alle som er flere sammen. Bittersøtt. Jeg lurer på om de vet hvor heldige de er, som har noen å prate med, noen å sitte ute med, noen å dele noen av livets opplevelser med. Jeg må minne meg selv på at jeg har barna mine. Noen har ingen. Til deg som ikke har noen: Jeg tar av meg hatten for deg, over at du klarer å stå opp om morgenen og gjør det du gjør i løpet av dagen din, uansett hva det er. Hvor lite eller hvor mye. Du lever. Du er her. Du har styrke til å ikke gi opp. Du er fantastisk vet du det?