Det farlige stempelet

Av Vilde Adolfsen

Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvilke ord andre mennesker bruker når de skal forklare hvem jeg er til en som ikke husker meg. Vi lever vel alle med drømmen om at kun positive ord skal bli brukt. Kanskje vil du helst være hun med det fine håret, hun morsomme, eller hun pene. Svært få av oss har lyst på stempelet ”hun rare” eller hakket verre: ”hun ingen liker.”

Utseendebaserte kommentarer er blitt en usedvanlig stor del av samfunnet, og få av oss vet hvordan vi skal komplimentere uten å trekke frem noe ved utseende. Men av og til er det ikke nok, av og til blir man stemplet som hun ”rare.” Seks år av livet mitt har jeg brukt på å påføre meg selv smerte i kategorien fagfolk kaller ”selvskading”.  Denne selvskadingen har jeg selv fra tidlig stund klart å vende meg til, det er ikke så mye å gjøre med det, og jeg har ikke latt det være noe jeg definerer meg selv med. Helt til jeg plutselig ikke hadde noe valg.

I helsesystemet er det mange mennesker som sårt trenger hjelp, og jeg har full forståelse for at det kan bli mye for psykiatriske sykepleiere, leger og psykologer. Jeg har full forståelse for at dere må ha et pasientnummer på oss, eller et kjennetegn som gjør at dere husker hvem vi er. For jeg selv kan ikke forestille meg å måtte snakke med xx antall pasienter hver dag – og i tillegg huske alt. Det er umenneskelig å klare det. Men da psykiatrien stemplet meg som selvskader Vilde klarte jeg ikke lengre forstå hva i alle dager det er dere driver med.

Det er mye snakk om at diagnoser ikke skal definere personen med dem, for en person med depresjoner er ikke bare deprimert. Ei er heller en person med ADHD kun vill. Så hvorfor skal jeg som sliter med en avhengighetssykdom bli stemplet som at det  er det eneste jeg er.

Helsesystemet sitter på mye makt, og de fleste av oss tror på det de sier. For som med politiet og brannvesen – hvorfor skulle helsesystemet lyve til meg? Eller til deg? 

Etter fire smertefulle år, hvor jeg ikke hadde latt meg stoppe av skadingen sa det stopp. Plutselig var jeg ikke lengre verdt en dritt. For hvis helsesystemet kun så på meg som selvskader Vilde, måtte jeg jo gjøre det selv. I praksis er det ikke sånn det fungerer, men i et psykt hode tar du de små tingene til deg. Hvis sjefen din sier du ikke duger til annet enn å sitte til pynt – tror du kanskje til en viss grad på det. Helsesystemet var min sjef, og jeg trodde dem.

Med dette stempelet i baklommen mistet alt mening, jeg mistet interesse for ting jeg tidligere hadde glede av, og jeg mistet troen på at jeg noen gang kom til å komme meg ut av det grusomme stempelet.  Det var ikke lengre enn linje mellom Vilde og selvskadingen. 

Det kan være livsfarlig å sette mennesker i båser der de  i store grader hører hjemme. Greit nok var jeg ikke alltid en pasient det var lett å holde styr på, og det var selvskadingen jeg som oftest trengte hjelp med. Men uansett hvor vondt den selvpåførte smerten var, var det vondere å vite at andre kun oppfattet meg som det. Selv om sårene grodde var arrene der enda – og jeg var livredd jeg aldri kom til å få et nytt stempel.

Det er uendelig viktig å ha en linje mellom den psykisk syke og hvem de egentlig er. Det er en linje som med en feil kommentar blir borte, og det kan ta lang tid før den kommer tilbake. Ingen fortjener å kun være syk, ingen fortjener å miste seg selv kun fordi de har en eller flere diagnoser med seg i ryggsekken.

Alle fortjener å være seg selv. Jeg fortjener å være Vilde, ikke selvskader Vilde.