Det er ikke rom for å være annerledes

Skolestart

Nå starter snart skolene igjen, og mange tusen foreldre gruer seg, til å sende ungene sine på en skole, som ikke har «plass» til deres unge. De går mot et år med meldinger hjem, telefoner og møter. Utredninger og krangling. Krangling med et system som ikke vet hvordan de skal håndtere et barn som ikke er som alle andre. Et barn de ikke kjenner.

Når jeg nå skal skrive dette innlegget, så må jeg nesten sette på Michael Jackson, for å kjenne på de følelsene jeg satt med som barn. Følelser som bare voksne skal kunne kjenne på.

Fra min egen oppvekst var det skolen som var «problemet». Jeg var ikke laget for å passe inn i skolesystemet, eller rutinene som var der. Jeg hadde store problemer med å følge med i timene, jeg klarte ikke sitte stille på pulten min, og det var tusenvis av spørsmål som surret i hodet mitt hele tiden. Jeg satt bakerst i klasserommet og var mer opptatt av hva som foregikk i resten av klasserommet. Jeg la merke til hvordan fugler som fløy forbi vinduet, og tanker hva vi skulle ha til middag var viktigere enn hva læreren pratet om. Jeg hadde tanker om hvordan verden var, som for andre ikke var reelle. I skolegården havnet jeg ofte i problemer, ikke med elever, men med «utevaktene». Jeg gjorde ofte ting som andre så på som «galskap».

Jeg hadde tanker, tanker som ikke var «sunne».

Det var ikke tanker jeg styrte selv, det var bare slik hodet mitt var. Samtidig kan jeg husket at jeg la merke til hvordan alle de andre hadde blikket vendt mot læreren, fulgte med på hva han eller henne pratet om. Når det var klasseturer eller sammenkomster, var stort sett jeg den eneste som alltid ble dratt unna fellesskapet, og fikk strenge beskjeder om hvordan jeg måtte oppføre meg for å være en del av de andre.

Jeg må spørre meg selv i voksen alder, «trodde de voksne at jeg ikke ØNSKET å være en del av felleskapet?». Nei, slik var det aldri. Det var aldri slik at jeg pratet masse, for å «slippe» å være med på lek eller dans. Jeg husker at mange ganger fikk resten av klassen gå hjem, før meg. Jeg måtte sitte igjen, som straff for at jeg hadde pratet når jeg ikke skulle. Hodet tolket ikke dette på denne måten. – «Du er ikke som de andre», det var slik jeg tolket det. Til slutt ble dette en vanesak. Straffene ble så vanlige, at jeg til slutt ikke tenkte over «det gale» jeg gjorde. Det var bare en del av meg. Jo strengere lærer jeg hadde, jo strengere ble straffen. Desto strengere straff, desto mer «uvanlig» var jeg som elev, og menneske.

Klart dette former måten man ser på seg selv som voksen.

Selvfølgelig hadde jeg lyst å være med på det morsomme som foregikk. Selvfølgelig hadde jeg lyst å delta på alt det morsomme som de andre gjorde. Når man ser et barn som bobler over, så er det liksom slik at voksne ser på dette som «mas», og «et uro moment» for de andre. Og slik er det nok også mange ganger. Mange har opplevd ting som gjør de alt annet en A4.

Men hvorfor ble det da så mye «kaos» på skolen når jeg var liten?
«Uvitenhet» er kanskje det rette ordet å bruke. Det var også veldig få som turte å ta tak i det. Det hadde jo blitt masse jobb for skolen jeg gikk på. Det var veldig få som ønsket å starte en dialog sammen med mine foreldre. På foreldremøtene var det en setning som gikk igjen og igjen, «ta Magnus ut av skolen». Det var ikke aktuelt for min mor eller far. Deres sønn hadde like stor rett på en skolegang som de andre. Om lærerne ikke viste hva de skulle gjøre, så måtte de tilegne seg kunnskap, hvilket de ikke gjorde. De ønsket ikke å hente hjelp eller kunnskap fra noen andre enn de som var i skolebygningen allerede, dette tapte mange på.

- Dette er det mange som fortsatt opplever!

Spørsmålet da er «hva gjør vi?».

Jeg får daglige henvendelser fra frustrerte foreldre, både mor og far, som er fortvilet fordi ungene blir sendt hjem, eller ut av klassen dersom de ikke følger rammen som er satt. Dette gjelder ikke bare ADHD, men mange andre «lidelser» og diagnoser. Det er ikke rom for å bevege seg utenfor «A4» rammen. Det er nesten ikke mulighet for barn og være barn, for reglene er så strenge. Klart vi skal ha regler, men når sluttet en 2.-klassing å være et barn?.

- Skal vi ikke forandre på «systemet» snart?
- Skal vi ikke la barn være barn?
- Hvor mange barn skal få oppveksten sin ødelagt fordi vi har dette som et «tabu»?

Det må oppleves

For familier som ikke opplever dette, aner ikke hvordan det er å ha ungene sine i dette «systemet». De aner ikke hvordan det er å ha en unge som ikke kan delta på aktiviteter, klasseturer eller å være en del av fellesskapet. Hvilke tanker ungene har med seg i skolesekken. Hvordan foreldremøter og kjeft er en helt vanlig del av hverdagen. Hvordan man skal sørge for at barna får en trygg og sikker oppvekst i verdens rikeste land. Det er lett å skyve unna, og ikke prate om det. For mange er det et nederlag i seg selv å innrømme at ungene trenger hjelp og forståelse i skole og «system». Det er en «uting» å be om hjelp og forståelse for barnet sitt. Man føler seg uegnet som foreldre, og man føler at man ikke kan gi barnet sitt det beste.

Før du sier til deg selv, «herregud som denne bloggeren klager å syter», og det er akkurat deg jeg skriver til. Du vet jo ikke hva jeg har opplevd, men samtidig har du en mening om dette. «Syting» og «klaging» er kanskje to av ordene du finner som beskriver meg på best mulig måte?

Jeg må bare si det, heldigvis har jeg det livet jeg har. Jeg kan i voksen alder dra nytte av alt som har skjedd og jeg kan bruke det for å fjerne tabuet rundt dette temaet. Jeg kan forsikre deg om at jeg har et veldig godt liv i voksen alder og jeg ville ikke byttet det – overhode ikke. Men som barn var jo dette noe jeg ikke kunne vite, og oppveksten min er selvsagt preget av dette.

For mennesker som har fått rette redskaper i ung alder, klarer det voksne liv uten problemer eller utfordringer som jeg selv har.

Vi må sørge for å ha kunnskapen i klasserommet fra dag 1. Vi må sørge for, sammen, at kunnskapen finnes. At alle elever får nok tid med lærere og medelever. Vi må lære å kjenne hverandre. Og vi må sammen lage en «plan», slik at alle får best mulig utnyttet skoledagen.

Magnus reiser nå rundt med foredragshowet “Færdi Snakka” og “En kveld med Magnus”. Snap: MagnusJKrogh. Facebook.