Det er ikke dråpen sin feil!

«Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over!», hører jeg rett som det er. Jeg sier det selv når jeg har fylt livsbegeret mitt til randen. Men det er ganske dårlig gjort å gi dråpen skylden for at det flyter over – dråpen kan jo ikke noe for at det var fullt når den kom. Den stakkars dråpen hadde sikkert de beste hensikter. Hvis jeg tenker at dette begeret er mitt levde liv, hvordan kan jeg sørge for at det alltid er plass til dråpen?

Ved alvorlige, traumatiske livshendelser i livet settes kroppen i alarmberedskap. Reaksjoner som kjemp, flykt eller frys er vanlig. Èn forklaringsmodell på disse alarmereaksjonene er toleransevinduet. Se for deg to horisontale linjer som danner en ramme – som ytterkantene oppe og nede i et vindu. Tenk deg at det er innenfor denne rammen du har din optimale fungering; det er her du har hensiktsmessige reaksjoner og handterer emosjoner på en formålstjenlig måte. Toleransvinduet kan sees på som det begeret som ikke bør bli for fullt.

Regulering er evnen til å handtere alarmreaksjonene på en meningsfull måte, slik at kroppen går tilbake til en normaltilstand – innenfor toleransevindusrammene. Evnen til å regulere er sentral for vår utvikling. Mangelfull eller redusert reguleringsevne kan gjøre at traumatiske hendelser forblir boende i kroppen – uhandtert, over eller under karmene i toleransevinduet. Barn som utsettes for seksuelle overgrep står i fare for å utvikle en redusert evne til regulering – de havner utenfor de optimale rammene i eget vindu. Det kan medføre at kroppen er i konstant alarmberedskap – i evig kjemp, flykt eller frys.
Voksne som har vært utsatt for overgrep som barn kan ha dette reaksjonsmønsteret med seg hele livet. Alarmen går og begeret er fullt – hele tiden.

En traumebevisst tilnærming gir en mulighet til å forstå dette reaksjonsmønsteret – at kroppen er i konstant alarmberedskap. En traumebevisst forståelse anerkjenner kroppens reaksjoner; en bevissthet på at disse reaksjonene har en mening for den det gjelder – og på at de som er rundt må være hjelpere til å gi reaksjonene en mening.

Jeg møtte det utsatte barnet i meg i voksen alder. Fortrengte minner om overgrep tidlig i livet tvang seg opp til overflaten. Den lille jenta hadde gjemt seg selv et helt liv. Redd. Utrygg. Og i aller høyeste grad uregulert. Hun var i alarmberedskap 24/7, og hun levde seg ut gjennom min kropp. Å leve med alarmen på hele tiden er ikke en hensiktsmessig måte å leve med erfaringsminner på. Både den lille jenta og den store voksne blir slitne. Hudløse. Nakne.

Kroppen husker det hodet ikke har ord for. Erfaringene setter sine spor, også når det ikke finnes ord. Men disse innestengte, uartikulerte ordene – de må ut! For å gi plass til dråpen. Og når disse ordene ikke har form og lyd, er det kroppen som må forsøke å snakke. Når et lite barns levde erfaringer har vært usagte et helt liv – har de blitt sittende fast i en voksen kropp.

Hvordan kan man møte dette på en slik måte at begeret ikke renner over hele tiden?

En traumebevisst forståelse kan være en tilnærming som berger dråpen – som møter reaksjonen på en hensiktsmessig måte. For meg har en forståelse for regulering og toleransevindu vært befriende og forløsende. Gode hjelpere med en hel verdens tålmodighet har vist meg og lært meg at det er store meg som nå må trygge lille meg – hjelpe den lille jenta til å regulere seg inn i sitt toleransevindu. Handtere reaksjonene. Tåle emosjonene.

Å være trygg voksen i møte med et indre barn i beredskap er en balansekunst. Både fordi det medfører at livsbegeret ofte er fylt til randen – og fordi man som voksen må lære måter og handtere dette barnet på. Som voksen. Det er ingen enkel sak.

Gode hjelpere kan hjelpe kroppen til å våge og romme seg selv. Trygge den på å være den som kan regulere seg selv. Være ankret. Puste. Fortelle kroppen at triggerne kun er minner. Si at faren er over. Leie kroppen inn i vindusrammen – og sakte men sikkert gjøre vinduet større. Lage plass i begeret – god nok plass til å ta imot mange dråper.

Fulle beger utfordrer både den som tar imot hjelp – og den som gir hjelp. Det krever mot å ta imot andres smerte. Det krever profesjonell tålmodighet å stå sammen i kroppserfaringer som uttrykkes uten ord. Det krever trygghet. Da kan man lage nye erfaringer som utvider toleranserammene – og som rommer emosjonstrykket. Og som gjør at man tåler at det renner over innimellom, for kroppen har erfart at det går an å regulere seg inn i toleransevinduet igjen.

Jeg holder fast på at det ikke er dråpen sin feil. Er man ikke regulert – så er begeret allerede fullt når dråpen kommer. En traumebevisst forståelse og tilnærming til smale toleransevindu har fokus på dråpen. På å regulere slike som lille meg inn i toleransevinduet sitt. Utvide rammene. Lage rom i begeret. Og det er ingen kvikkfiks.

Traumenes vesen er at de kommer igjen. Og igjen.
Da er det er ikke dråpen sin feil at begeret renner over.
Den kan jo ikke noe for at det er fullt når den kommer.