«Det du sliter med burde du kanskje ikke snakke om til hvem som helst»
Det fikk jeg beskjed om for en stund siden. Da jeg snakket med noen om hvordan jeg hadde det akkurat da.
Av Anne Lise Sørheim
Det var nok ikke så vondt ment, men jeg kjente det buttet inni meg.
Hvorfor skal jeg ikke kunne fortelle folk at jeg får panikkanfall noen ganger og kan være deprimert?
Jeg mener ikke at jeg skal brette ut livet mitt i detalj til hvem som helst. Men om det er naturlig så må det jo kunne være rom for å være ærlig.
Jeg har barn på barneskolen og merker at det er en utfordring å skulle melde seg frivillig i visse verv som klassekontakt. Og disse listene på 17. Mai er et mareritt.
Jeg kjenner på det at det ikke er rom for å kunne si det høyt på foreldremøte at dessverre men jeg kan ikke sette meg opp fordi jeg sliter. Jeg har ikke energi til det. Eller jeg er livredd for å få panikk anfall bak pølseboden på 17.mai.
Og når jeg tenker på det, så blir jeg så frustrert av det!! Og jeg blir nesten irritert på meg selv fordi jeg ikke tør å bare si det. I stedet føler jeg på at folk tenker at jeg er den moren som ikke engasjerer seg.
Hvorfor skal det være sånn?
Hvorfor skal jeg som sliter psykisk i perioder, for det er ikke like ille alltid, kjenne på dette. Føle at jeg er svak som ikke orker å tvinge meg selv til å stå på og være med på alt hele tiden. Uansett sammenheng.
Vi hører jo stadig om de som trosser ryggsmerter eller andre sykdommer for å gjøre ting og tang. Og all ære til de som klarer det. Det mener jeg.
Betyr det at jeg er svak og lite engasjert som ikke klarer å være sånn. Men tar det jeg klarer.
Og om jeg hadde brukket armen, da hadde det vært en selvfølge å «slippe unna» pølseboden. – Det sier seg jo selv.
Jeg har et håp om at det skal være mindre tabu å være åpen og ærlig om psykiske lidelser. Og fysiske kroniske sykdommer som ikke synes.
Og da må jeg kanskje også begynne med mine egne tanker om andre. Jeg tar meg jo selv stadig i å tenke ting om andre som jeg ikke har noe grunnlag om å tenke.
Det er så fort gjort å dømme andre for valgene de gjør, til tross for at man ikke kjenner til historien bak valgene.
Mitt håp er at vi skal kunne være litt mer åpen om ting som ikke synes uten å bli dømt nedenom og hjem.
Les mere av Anne Lise Sørheim på hennes egen blogg: Indre liv – Det som rører seg på innsiden