Det dreier seg ikke om vekta

Av Silje Talgø Klakegg

Det er ikke mange årene siden jeg ville fått panikk av tanken på å gå opp i vekt. Jeg var redd for å spise, og ville aldri innrømme at jeg var sulten. Nå har jeg innsett at vekta egentlig aldri var av betydning, for over noen få måneder mistet jeg kontrollen over matinntaket, og sliter nå i stedet med overvekt, noe jeg har gjort i mange år. Og inni meg er jeg den samme som da jeg var tynn. Altså må jeg lete etter nøkkelen til problemene mine et annet sted enn i maten.

En viktig ting jeg har lært meg, er at underernæring roter med hodet og tankene dine. Det virket logisk for meg at jeg ville ese ut som en ballong om jeg spiste en brødskive. Derfor lot jeg være. For å være tynn, var det eneste jeg mestret. Jeg likte tallene på vekta. Min største konkurrent var meg selv – for hver dag skulle tallet på vekta være lavere enn dagen før. Utover dette var jeg dum, ubrukelig, verdiløs.

Det som forandret livet mitt, var det faktum at jeg plutselig stod der som nittenåring og gravid, og innså at nå kunne jeg spise. Jeg skulle jo legge på meg uansett, så hvorfor ikke nyte maten. Og det gjorde jeg. Jo høyere vekta ble, jo mindre brydde jeg meg om det. Så da kunne jeg spise mer.

Slik jeg ser det, er det forskjeller og likheter mellom de to formene for spiseproblemer: Både anoreksi, bulimi og overspisingslidelse dreier seg om følelser, selvbilde og trygghet. Da jeg hadde anoreksi, hadde jeg tatt kontrollen over maten. I noen grad også ved at jeg kastet opp maten jeg spiste, noe jeg gjorde i flere år.

Men maten begynte etterhvert å ta kontroll over meg. Helt til jeg fikk barn, og innså at jeg måtte legge spiseforstyrrelsen på hylla. Dette gjorde jeg helt alene, noe som er en av mitt livs største feil. For om jeg sluttet å nekte meg selv mat, og jeg sluttet å kaste opp, så var følelsene fremdeles de samme, og hver gang jeg møter utfordringer, er det maten jeg går tilbake til. Jeg har aldri lært å håndtere vanskelige tanker og følelser på en annen måte.

I senere tid ser jeg at overspisingslidelse får stadig større oppmerksomhet i mediene, noe jeg er veldig fornøyd med. Det er stor forskjell på å bare spise en del ekstra fordi maten er god, og det å spise ukontrollert fordi man fyller tomrom eller dekker over vonde tanker. Noen fremmer enkle løsninger på problemet; spis jevnlig og få jevnt blodsukker, eller; kalorier inn = kalorier ut, og man når normalvekt på null tid. Men jeg gjentar; det er ikke vekta det dreier seg om, og før man får orden på det som ligger og skaper problemer under overflaten, er det vanskelig å leve etter disse to enkle reglene. Med mange kilogram ekstra, kommer gjerne følelsen av skam i tillegg, skam fordi man ser annerledes ut, skam fordi man ikke har kontroll på maten og skam fordi man føler seg skyldig hver gang man leser om kostnadene samfunnet må ta på grunn av fedmeproblematikk, og at folk må skjerpe seg så de ikke får livsstilssykdommer.

 
Jeg tenker at man er like uskyldig om man har anoreksi eller overspisingslidelse, og dette må tas på alvor i samme grad. I 2003 ble jeg nektet hjelp for bulimi fordi jeg veide for mye (jeg var i nedre sjikt av normalvekt). Jeg håper at mennesker som prøver å få hjelp med tilsvarende utfordringer i dag, blir møtt på en bedre måte enn jeg ble den gangen. Det er ikke vekta det dreier seg om.