Deprimerte er oppmerksomhetssyke løgnere
Silje Alvsaker: Den som har kjent på smerten og ubehaget en depresjon kan gi, vet at den ikke sitter i kneet.
Leger har en svært så enkel jobb med å behandle og diagnostisere pasienter med psykiske problemer, uansett hva som feiler dem. I løpet av de seks årene jeg har blitt behandlet for depresjon og angst har jeg blitt møtt med mistro. Jeg er fullstendig klar over at psykiske problemer kan vise seg som fysiske. Den smerten har jeg kjent på, og den er grusom. Likevel skal godt gjøres å holde seg fullstendig frisk og skadefri i løpet av seks år. Mange av skadene ser visstnok ut til å kunne spores tilbake til psyken min, ifølge leger jeg har vært i kontakt med.
Jeg har blitt møtt med «du går jo til behandling for depresjon …», mens jeg sitter på legevakten med et kne som verker. Jeg har hatt løse kneskåler så lenge jeg kan huske, og de de går ut av ledd. Og det gjør vondt. Psykisk vondt? Ikke i det hele tatt. Den som har kjent på smerten og ubehaget en depresjon kan gi, vet at den ikke sitter i kneet.
For å styrke historien min om at dette ikke var psykisk, eller noe jeg fant på, nevnte jeg til legen at jeg også tidligere hadde vært inne for det samme. Hun så utfordrende på meg da hun opplyste meg om at den gangen var det høyre kne, og ikke venstre som nå, og røntgen ikke viste noe denne gangen heller. Selvfølgelig ikke, jeg hadde jo ikke knekt noe. Utenom selvfølelsen.
På sykemeldingen jeg fikk i hånden sto det «Disloksasjon av patella?». Spørsmålstegn. Jeg ble ikke engang provosert, bare lei meg. Jeg klarte ikke overbevise henne om hva som egentlig var galt. Min psykiske tilstand overskygget problemet.
Etter en periode hvor jeg var sykemeldt for depresjon fikk jeg slimposebetennelse i skulderen. Jeg hadde vært borte i en måned, og gikk rett tilbake i full jobb. Betennelse er en typisk belastningsskade for en som sitter mye med pc. Men ikke hvis du har psykiske problemer. «Du skal få en sprøyte med kortison, siden du har så vondt i skulderen.» Han gjorde et dårlig forsøk på å skjule den sarkastiske undertonen.
Til og med astma ble i flere år forsøkt bortforklart. Da jeg endelig kom til en lungespesialist, og det viste seg at jeg faktisk hadde rett, var det en seier. Ikke fordi jeg vil ha astma, men jeg hadde møtt noen som tok meg på alvor.
Er alle deprimerte oppmerksomhetssyke løgnere? Slik føles det. Er dette noe som kommer til å følge meg, selv etter at jeg er blitt frisk? Jeg er redd for det, og jeg er redd for å ikke bli trodd. Jeg gruer meg til å gå til legen. Uansett hva som feiler meg.
Depresjonen slapp etter hvert taket, men angsten overtok. Legens svar var å trappe opp dosen på antidepressive. Slik har det vært i seks år. De gangene jeg har ønsket å slutte på medisiner har angsten kommet. Svaret er alltid å trappe opp medisineringen.
Sist gang jeg var hos legen bestemte jeg meg for at han ikke hadde rett. Jeg brukte ett år på å trappe meg selv ned på medisiner, og i januar sluttet jeg helt. Psyken min er det visst ikke så farlig å følge opp, men det er en god måte å forklare hvorfor jeg har vondt andre steder på kroppen.
Min påstand er at psykisk syke må være verdens enkleste å behandle og diagnostisere. Psykisk syke blir visst ikke fysisk syke. Ett spørsmål til dere leger som ikke har trodd meg: Hvorfor har jeg fortsatt allergi? Jeg er ikke deprimert lenger.
Ja, jeg kan være ironisk og sarkastisk jeg også.
Silje Alvsaker er mor, journalist og fotballtrener, i den rekkefølgen. Har tidligere jobbet med rusavhengige i gatemagasinet Megafon.