Den skjulte mobbingen

Av Hilde Halvorsen

De er tøffe de som står frem, de har sår i sjelen og elendig selvtillit. De har vonde minner fra skoletiden. De er tøffe og vi berømmer dem, hver eneste gang de tør å stå frem. En berømmelse som så absolutt er fortjent.

Vi hører, vi leser og vi ser – barn og unge som er utstøtt fra miljøet sitt, fra skolekamerater, de føler seg usynlige. Ingen snakker til dem i løpet av en skolehverdag, ingen inviterer dem hjem, ingen lurer på hvem de er! De har sår som kanskje aldri gror, de dropper kanskje ut av skolen, fordi de føler seg maktesløse, de føler at livet kanskje ikke er verdt å leve, de begynner å ta andre valg, feil valg, som kan ha katastrofale følger for deres fremtid. Vi leser i avisen, vi ser på tv-programmer, vi vet mye om hva som skjer når barn og unge mennesker blir mobbet, utestengt fra sitt miljø, fra venner, fra alt av det sosiale. Unge mennesker som en gang – da de var små søte babyer, var ALT for sine foreldre, som fremdeles er ALT for sine nærmeste, men som er INGENTING for alle dem andre. De betyr ingenting for sine klasse"kamerater", kanskje ingen ting for læreren, som ser men ikke SER!

Den skjulte mobbingen foregår overalt, for dem det gjelder så er den selvfølgelig ikke skjult, tvert imot. Den er heller ikke skjult for fortvilte foreldre som ser deres sønn/datter utestenges fra enhver sosial arena. Den er på mange måter ikke skjult for dem som utestenger og overser klasse«kameraten» sin, men de har holdninger, moral, empati, umodenhet, feighet, dårlig selvtillit, som gjør at de ikke bryr seg.

Barn er ikke født med dårlige holdninger, de er ikke født mobbere. De oppdras av oss voksne, de lytter til hva voksne sier, de skaper sine egne sannheter, de velger løsninger som de noen ganger ikke tenker over har konsekvenser, de utestenger andre mennesker uten å kanskje forstå alvoret. Vi kan ikke tillate oss å gi barn ansvaret for sine egne handlinger, men isteden kan foreldre begynne å lukke opp øynene for hvordan barna opptrer mot andre mennesker. Holdninger som skapes i ung alder, de tar man som regel med seg, men de kan absolutt endres.

Hvem er dine barn sammen med? Når du ser en jentegjeng i stua , de har alle vesker til 10 000 kr, de har ytterjakker til 8000 kroner, de har bukse til 4000 kroner, er det da dårlige matte-egenskaper som gjør at foreldre ikke ser at summen av ubetydelighet (les; klær) ligger kanskje 30 000 kroner per ungdom? Eller velger foreldre å overse? Er det ingen som legger merke til at når nesten hele jentegjengen er samlet, så mangler det ei jente? Den samme jenta bestandig som aldri er tilstede. Spør dere jentegjengen hvor hun er? Stoler deler blindt på svaret som disse ungdommene gir, eller tar dere en telefon til foreldrene til jenta og spør om deres oppfattelse av hvorfor jenta ikke er inkludert? En ting er å synes at det er nødvendig at dattera går med klær og vesker til en unødvendig høy sum, en annen ting er når disse ungdommene ikke inkludere andre ungdommer, fordi de ikke har de rette klærne, foreldrene har ikke de rette jobbene, DA har foreldrene ett ansvar.

Grip tak i holdningene til disse barna, ta dem for dere, tør å si at jeg har ett barn/ungdom som er på vei til å få feil verdier, hva gjør jeg nå? Få barna/ungdommene til å si hvordan de tenker, hvorfor utestenger de, hvorfor er de en del av den såkalte skjulte mobbingen. Først da kan vi sette inn tiltak, vi kan endre noe, vi kan inkludere dem som ikke er inkludert. Jeg møter foreldre som sier at ”alle har noen å være sammen med – selvfølgelig har alle noen”… Slik er det dessverre ikke, noen har dessverre INGEN å være sammen med. Alle fortjener noen å være sammen med, det er ett felles ansvar å sørge for at det skjer, hovedansvaret ligger hos foreldre! Den skjulte mobbingen er ett samfunnsproblem, den har store konsekvenser for dem som opplever utestengelse, opplever at ingen bryr seg. Det er ikke barnet/ungdommen som ikke er inkludert, som blir mobbet som skal skifte skole, flytte til ett annet sted. Det er ikke de som er utestengt fra miljøet, det er noe galt med! I butikkene fjerner vi varer som ikke holder en viss standard… kanskje kan vi begynne å gjøre det i skolen også? Fjerne de elevene som utestenger, som mobber, be foreldrene finne seg ett annet sted å bo? Kanskje først da blir konsekvensene av at deres barn/ungdom mobber, så store at man MÅ gjøre noe med holdningsarbeidet?

Noen har INGEN, det er ikke bare skolens ansvar, samfunnets ansvar, det er definitivt aller mest foreldrenes ansvar til å gjøre noe med!