Den beste behandling

Av Janne Petra Thørn

Det er over et og et halvt år siden jeg slapp ut av lukket avdeling på psykiatrisk sykehus på en betingelse: «Dra hjem og kjør hund!» Jeg husker ikke så mye av tiden før, men ambulansen hentet meg hjemme og kjørte meg på legevakta. Jeg måtte ha hjelp for jeg var utslitt av å ha omsorg for meg selv. Ønsket meg en natt hvor noen andre kunne ha omsorg for meg, derfor ble jeg psykiatrisk pasient på lukket avdeling.

Det ble med den ene natten der heldigvis. Det var akkurat som om jeg hadde vært med i en film, følte jeg da jeg sto utenfor dørene, for det hele var så fjernt. Jeg sto der utenfor og ventet på bussen, en lang vei hjem kollektivt, for det er ikke lett å ringe noen å si: «Hei kan du hente meg på psykiatrisk sykehus?» Jeg hadde i hvert fall ingen som jeg følte jeg kunne ringe, og datteren min hadde ikke fylt atten enda det året, så hun hadde ikke lappen. Jeg følte meg så liten og spe og lurte på om det syntes på meg at jeg var blitt gal.

Jeg tittet på skolissene de hadde tatt fra meg mens jeg var innlagt. Det var for å forhindre at jeg skulle henge meg. Strikketøyet mitt hadde de også tatt, for det kunne visst brukes som våpen mot meg selv eller andre. Jeg skulle ikke skade meg selv eller andre, jeg trengte bare hjelp til å passe på meg selv. Omsider kom jeg meg hjem til datteren min og de firebente potebarna. Da smilte jeg. Jeg hadde en real «hangover» etter hestekuren jeg hadde fått på sykehuset, men utpå kvelden kom jeg meg ut på treningstur med hundespannet sammen datteren min. For hundene mine spilte det ingen rolle hva som hadde skjedd.

Når jeg er sammen mine hunder føler jeg meg normal, for de behandler meg alltid på samme måte. Jeg er veldig bevisst på det positive de har å tilføre. Datteren min har trent opp en av hundene til å bli besøkshund for eldre, og jeg er og kurset i det og vært på flere foredrag om besøks- og terapihunder. Mine bestemødre har begge hatt besøk av noen av mine hunder på palliativ avdeling. Jeg hadde bare ikke tenkt jeg kom til å bruke de i behandling av meg selv.

Jeg har lært meg til at et hundehode på brystkassa, og bore nesa inn i den myke pelsen, kan være vel så beroligende som en valium. Når vakre hundeøyne titter opp på meg, er det som de sier: «Du trenger ikke være redd». Det er rett som det er at det er  «god morgen»-nussene og logrende haler som er avgjørende for at jeg kommer meg opp og avgårde når jeg skal. I behandling av mine diagnoser er dette den beste behandling.

Janne Petra Thørn er hundekjører og trener, og har to blogger, Huskybanden og  minnettkrok.blogspot.no