De usynlige elevene

Av Sissel Higraff 

«Sissel, hvordan hadde du det egentlig da du gikk på skolen?»

Ett spørsmål jeg fikk for snart fem år siden av en tidligere ungdomsskolelærer. Ett spørsmål jeg egentlig burde fått på begynnelsen av 80-tallet da jeg gikk på ungdomskolen. Til og med da burde det vært veldig sent å stille spørsmålet. 

Spørsmålet kom som ett sjokk på meg. Ett helt tilfeldig enkelt spørsmål kanskje, men for meg ett stort sjokk! Denne læreren hadde jeg aldri på skolen selv, men denne hadde sett og skjønt noe uten å ha noe med meg å gjøre.

Jeg som trodde jeg var helt usynlig. 

Jeg har ikke vitnemål fra grunnskolen. Jeg har en slags utskrift fra åttende klasse der lærerne har vært «snille» og ført opp mindre fravær enn det som var tilfelle. Nærmere 50 dager, mens realiteten var langt høyere. Niende? Ingenting. Hvordan kan en mindreårig ungdomsskoleelev «få lov» til å være i fred?

Jeg var usynlig.

Spørsmålet jeg fikk var som å få ett knyttneveslag i magen og omrokerte hele min tro, min verden, og min tidligere usynlighet.

Noen hadde sett, og det til og med en lærer jeg aldri selv hadde på skolen!

Jeg svarte: «det er vel noe galt ett sted når ett barn ikke kommer på skolen i åttende og niende klasse?»

Jo, læreren hadde skjønt det.

Men, «ditt problem» sa læreren, «var at du var så stille og gjorde ikke så mye av deg. Du var ikke ett problem for andre, og dessuten så gjorde ikke klasseforstanderen din noe. Det var hun som hadde ansvaret og hun var mest opptatt av andre i klassen.»

Det var mitt problem at jeg ikke ble sett…

Da er det vel ikke rart at ingen gjorde noe. Eller? Er det kun en som kan ta ansvar, eller ingen?

Jeg var usynlig igjen. 

Denne korte samtalen snudde hele mitt verdensbilde på Kabelvåg grunnskole, og troen på menneskene der. Ikke bare fra den gangen på 80-tallet, men også i dag. Jeg har ikke så stor tro på at de er så mye flinkere til å ta ansvar og «se» om det er noe som er galt den dag i dag. 

Jeg selv hadde alltid en oppfatning av at jeg var ett problem på skolen, siden jeg ikke «giddet» å gå dit. Det var det som ble formidlet til meg, og som gjorde at jeg krympet meg og ble om mulig enda mer usynlig, om jeg i det hele tatt kom innom. Jeg følte meg oppgitt av lærerne.

Men, jeg lyver hvis jeg sier at ingen gjorde noe, for noe ble visst gjort, men ingenting ble formidlet til meg. Annet enn at jeg var ett problem.

Jeg fikk til og med min klasseforstander hjem på besøk en gang. Oppgitt satt hun i sofaen og så på meg, og spurte meg rett ut om hvorfor jeg ikke kom på skolen, om det var noen som gjorde meg noe, om noen var slemme osv.

Jeg var livredd, og svarte stille at neida, det er ikke det egentlig… 

Da sier hun ganske strengt og bestemt, at DA er det ingen grunn til at du ikke kommer på skolen, og hvis du ikke NÅ kommer… (med ett oppgitt sukk) blir vi nødt til å sende deg bort! 

BORT? Sende meg bort?? Det raste inni meg men jeg sa ikke ett ord, og om jeg var stille til vanlig, så var jeg fullstendig paralysert nå. Av skrekk.

Så gikk hun.

Gikk jeg på skolen etter dette? Nei. Fikk jeg det bedre? Nei.

Jeg skulle sendes bort. Hver dag levde jeg i frykt for at noen skulle komme og hente meg med makt, for å sende meg bort.

Sende meg hvor da?

Det var nemlig elever som ble sendt bort, men ingen visste hvor, eller hvorfor. Ikke jeg i alle fall. Det var også elever som måtte gå klassetrinn om igjen. Ikke jeg. Jeg var livredd.

Men usynlig.

Det ble aldri gjort noe mer. Eller? Den dag i dag, har jeg fortsatt en meldingsbok med en melding sendt fra skolen til hjemmet (med meg) der det står at skolen skal ha møte med en navngitt person fra PPT. Vi tar kontakt senere står det. 

Hva skjedde? Ingenting.

Ingen snakket med meg, opplyste meg, tok meg med i prosessen. Hva snakket de om? Skulle de sende meg bort? Nå? I morgen? Best å være forberedt. Hele tiden.

Jeg var umulig, vanskelig, håpløs, utstøtt. 

Og usynlig.

Jeg var uviktig og bare ett barn, men så lenge jeg ikke lagde bråk i klassen, var stygg i kjeften, ødela noe, kranglet og sloss så fikk jeg takke meg sjøl for at ingen gjorde noe.

Jeg spør dere som leser om hva som er forskjellen på å snakke om, til, eller med ett barn?

Å snakke om: – lærerne, PPT osv..: (jeg ante ikke, men i hodet mitt var det ikke noe godt i alle fall)

Å snakke til: – Hvorfor kommer du ikke på skolen? Er det noen som har gjort deg noe? Hvis ikke, så er det ingen grunn til å ikke komme. Nå MÅ du komme på skolen. Har vi en avtale nå om at du kommer??

Å snakke med: (over 30 år senere) «Sissel hvordan hadde du det egentlig da du gikk på skolen?»

Aldri, aldri spurte noen, noen gang disse spørsmålene:

Hvordan HAR du det? Går det bra med deg? Hvordan føler du deg, hva tenker du? Er det noe vi kan gjøre?

Det at jeg ikke gikk på skolen var ett symptom og konsekvens av hvordan jeg hadde det, på grunn av overgrep jeg ble utsatt for. Lærerne ga meg ingen sjanse, trygghet eller tillit til å fortelle. De sto ikke med meg på min side, de sto alle sammen mot meg. Jeg var alene. Jeg leste dem ut fra min frykt, og det som ble formidlet uten ord, bak lukkede dører, og med oppgitte sukk.

Nå har vi 2015, jeg er voksen og har begynt å gjøre ugagn i «klassen». Jeg vet at det kan bli ubehagelig for andre, men det er greit. De har to valg, lese eller late som at jeg fortsatt er usynlig.

Jeg hadde ikke det valget.

Teksten er fra Sissel Higraffs egen blogg.