De gamle er alltid eldst

Av   Helene Larsen 

Jeg har, med mitt barnesinn, alltid fryktet mennesker. Spesielt ungdom, men også de mer voksne. De er så uforutsigbare. Plutselig forelsker de seg eller skiller seg, bytter jobb eller flytter på seg.

Men de gamle menneskene, de bare er der som de var. De har gode og mindre gode dager, og er ganske opptatt av været. Jeg kan forholde meg til dem. De er også opptatt av priser på matbutikken, som meg. Vi har noe felles. Vi vil mate duene i parken. Hver dag. Unge mennesker, skjønner ikke det.

Alle mennesker har en psykisk helse. De gamle også. Det er så lett å glemme når de blir dårlige til beins. Men jeg ser dem. Jeg ser dødsangsten og depresjonene over tapte øyeblikk. Jeg hører frustrasjonen når de glemmer noe. For sånn har jeg det også! Jeg er ung enda, men å glemme folks navn gjør meg fryktelig forvirret. Er man gammel og glemmer navnet på barnebarnet, gjør det vondt.

Jeg kjenner smerten og stryker hånden min over tastaturet som om det var et aldrende kinn med rynker på. Jeg rynker på nesa. Det er den samme ukemenyen på aldershjemmet og pleierne rekker ikke servere til alle før maten er kald. Det handler om trivsel og følelsen av å miste kontrollen i eget liv. Som gammel, blir man ofte alene sammen med mange andre gamle, på et slikt hjem. Og sånn har jeg det i samfunnet. Jeg har Asperger syndrom og er alene i mengden.

Der jeg forsvinner, liker jeg å tenke på meg selv som 90 år på gamlehjem. Jeg har sett så mye liv og død at jeg skriver blogger og bøker. Men jeg vet, jeg er ikke 90 enda. De gamle er alltid eldst og rekker enda å lære meg litt om hvordan det er å glemme. Jeg vil huske dem for alltid.

Helene Larsen er skribent, pasient, ufør og tidligere journaliststudent. Erfaring med psykiatri fra innsiden og ønsker å opplyse om Asperger syndrom. Hun har også egen blogg:   aspergerinformator.com