Dårlige holdninger kan føre til tvang

Av Natalie Simensen

I nasjonal strategi for økt frivillighet i psykiske helsetjenester (2012-2015) skriver Anne-Grete Strøm-Erichsen i forordet at de store variasjonene mellom helseforetakene i omfanget av tvangsbruk at det tyder på ulike arbeidsformer og kulturer, og at hun har tro på at tvang kan forebygges gjennom godt faglig arbeid. Hun skriver videre at dette vil kreve en bevisst tilnærming og systematisk oppfølging fra ledere og klinikere, der brukere og pårørende er viktige samarbeidspartnere. I innledningen skriver hun at unødvendig tvangsbruk kan skade brukere og pårørendes tillit til hjelpeapparatet. Etter hennes syn vil bedre holdning, økt kompetanse og høyere kvalitet generelt gi bedre behandlingsresultater og redusere tvangsbruk.         

Europarådets kommissær for menneskerettigheter hevder i en nylig rapport at den utstrakte bruken av ufrivillig medisinsk behandling og tvangsinnleggelser i Norge er urovekkende. Kommissæren etterlyser en lovendring som i større grad sikrer medisinsk behandling basert på samtykke. Generalsekretæren for Rådet for psykisk helse, Tove Gundersen kommenterer Europarådets rapport i NRK, og sier at det ikke bare er tvangsinnleggelser, tvangsmedisinering og beltebruk det må bli mindre av. Hun forteller at brukere forteller om hverdagstvang og forklarer dette med at det er tvang som blir brukt i det skjulte og som ikke blir registrert. Denne tvangen dreier seg om overdreven grensesetting, tilsnakk og unødvendig firkantede husordensregler. Hun mener myndighetene må arbeide med holdninger og lederkultur i psykisk helsevern. Hun oppfordrer til alternative tiltak hvor pasientene kan få hjelp i eget hjem og på pasientens premisser.

En rapport om holdninger, erfaringer og strukturer ble laget av Diaforsk på oppdrag fra Rådet for psykisk helse i 2006. Rapporten sammenligner om det er forskjell på fagpersoners holdninger innenfor spesialisthelsetjenesten og holdninger til fagpersoner som jobber lokalbasert og tverrfaglig. Undersøkelsen ser på holdninger og synspunkter i tjenestene som kan virke fremmende eller hemmende for målsetningene i prosjektet kvalitetsutvikling i psykisk helsearbeid. I følge rapporter fra sosial- og helsedirektoratet om opptrappingsplanen antydes det at holdninger blant fagpersonale kan være årsak til at målsettinger ikke nåes.

Holdninger og fagkunnskap kan derfor ses som nøkkelbegreper i konservatisme i behandlingstilbudet. Hverdagstvangen er kanskje det som illustrerer holdninger best. Når Tove Gundersen viser til overdreven grensesetting, tilsnakk og unødvendig firkantete husordensregler  som det brukerne av tjenestene kaller hverdagstvang. Hva er det som gjør at fagpersoner utvikler slike strategier, og hvordan praktiseres strategiene? I min forståelse fører frustrasjon, skuffelser og krenkelser til aggresjon. Jeg vil derfor dvele litt ved ordet tilsnakk. Hvilken faglig begrunnelse ligger bak tilsnakk og hvilke reaksjoner oppstår i den som blir tilsnakket? Det er nærliggende å tenke at tilsnakket beror på pasientens brudd på husordensregler i en eller annen form. Husordensregler er regulert i lov om psykisk helsevern og gjelder dermed institusjonen. Pasienter som får hjelp hjemme er ikke underlagt de samme husordensreglene og kan derfor heller ikke bli utsatt for tilsnakk med henvisning til husordensregler.

Av egenerfaring med tilsnakk har jeg kjent på frustrasjonen og krenkelsene ved enkle brudd på husordensregler, som førte til at hverdagstvangen med tilsnakk førte til formell tvang i form av skjerming eller beltelegginger. På den ene siden gjenspeiler disse episodene hvor «umulig» eller «aggressiv» jeg som pasient var. På den andre siden gjenspeiler interveneringen personellets fagkunnskaper og holdninger. I min forståelse kunne ikke denne fagkunnskapen vært praktisert i pasientens hjem. Holdninger om «umulige» pasienter ville heller ikke vært mulig. Det er altså en sammenheng mellom hvor tjenesten blir gitt og hvordan holdninger og fagutøvelsen praktiseres. Slik sett blir institusjonen i seg selv bærer av praksis som medfører tvang.

Spørsmålet blir derfor om holdninger kan endres gjennom endret lederkultur. Seksjonsleder på den institusjonen hvor jeg var innlagt har endret praksis. De har sluttet å bruke belteseng. Han har uttalt at beltesengen ikke blir tatt med ved overflytting til nytt sykehus. Jeg berømmer en slik holdning. Han tar myndighetenes intensjoner på alvor. Han har lyttet til brukerorganisasjoner og pasienter. Når han har fått det til er jeg optimistisk med tanke på at endrede holdninger kan føre til ny fagkunnskap som gjør helsetjenestene enda bedre.

Natalie Simensen er forfatter og studerer psykologi.  I 2015 ga hun ut boken « På den gale siden.»