Bifil og stolt!

Det har vært en lang reise å komme frem til det å være åpen om det, og nå er jeg bare stolt og lettet over at jeg kan være meg selv.

Helt siden jeg var liten har jeg båret på denne hemmeligheten, og kjent dragningen mot begge kjønn. Det har liksom alltid ligget der i bakgrunnen om jeg vil eller ei. 

Jeg har i perioder forsøkt å fortrenge at jeg er bifil, og det har vært en slags flukt fra meg selv. Dette med flukt henger nok igjen helt fra barndommen. Jeg flyktet fra både barndom, oppvekst, skole og meg selv på samme tid. 

Jeg hadde det ikke akkurat godt inni meg når jeg var liten. Når man er liten og alene med seg selv, så finner man uansett sine egne stier å gå på i det ukjente terrenget for å overleve. Denne stien fortsetter man gjerne ubevisst å gå på videre som voksen.

Jeg likte å “gjemme meg” husker jeg, ikke for at noen skulle finne meg, men for at jeg kunne ha fred med meg selv og være for meg selv med tankene mine. 

Jeg var utrolig skamfull når jeg kjente på disse følelsene som liten, og trodde at noe var feil med meg og at jeg var helt unormal. Jeg husker spesielt godt noen enkelte sterke episoder når jeg var liten, og jeg hadde bare lyst å forsvinne.

Heldigvis vet jeg bedre nå, og jeg vet også at jeg er et stolt menneske med den legningen jeg er født med. 

Det har ikke vært noen god følelse og gå med dette inni meg i så mange år. Jeg har bedratt og lurt meg selv, men jeg har valgt å både tilgi og være stolt og glad i meg selv som jeg er.

Jeg er fortsatt den samme Jan Ove, med mine verdier og holdninger. Min legning spiller jo ingen rolle, og definerer hverken meg eller noen andre her i verden.

Kanskje kan min åpenhet ved å være meg selv bidra til å vise verden at man er et vanlig menneske uavhengig av legning, og at det er aldri for sent å være seg selv.

Og skulle du kjenne noen du synes virker “annerledes”, så gjør alt du kan for å støtte og oppmuntre alle flotte mennesker til å være stolte og være seg selv.