Belter brukes som straff i psykiatrien
Ulovlig bruk av belter er et stort problem i norsk psykiatri. Det har avisen VG avslørt i november 2016. Skandalen har utløst krav om endringer fra mange hold. Men hva kan gjøres for å få ned bruken av mekaniske tvangsmidler i helsevesenet? Bør vi lære av Island og forby bruk av reimer i Norge?
Av Emil Kraepelin (pseudonym)
Ved akuttpsykiatrisk post ved Haugesund sjukehus binder personalet deg fast dersom du er stor i kjeften. For å oppnå det hellige målet om ro på avdelingen bryter derfor Helse Fonna loven.
Psykisk helsevernloven (1) er klar. Tvangstiltaket beltelegging skal kun skje dersom det er fare for liv eller helse. Reimer kan også brukes for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting. Det betyr at personalet ikke har lov til å beltelegge en psykiatrisk pasient som krangler eller er storkjeftet. Men det er nettopp det de gjør ved akuttpsykiatrisk post ved Haugesund sjukehus.
I 2012 og 2016 ble jeg utsatt for beltelegging på den aktuelle avdelingen. I 2012 skjedde det fem ganger, mens det skjedde to ganger i 2016. Alle de sju gangene ble jeg lagt i belter fordi jeg snakket for mye. Bruk av beltelegging som en behandlingsmetode skal ikke forekomme i psykiatrien, sier psykisk helsevernforskriften (2).
Men det er helt åpenbart at beltelegging er en del av behandlingsvirkemidlene til deler av de ansatte i Helse Fonna. Å bli lagt i belter fordi man snakker for mye er per definisjon straff. Ironisk er det at det har vært forbudt å bruke mekaniske tvangsmidler som straff mot psykiatriske pasienter siden 1848 (3).
At jeg har blitt lagt i belter ulovlig sju ganger kan min nåværende psykiater og en advokat skrive under på. De har gjennomgått den til dels overflatiske informasjonen som fins om forholdene, og konkludert med at Helse Fonna har brutt loven.
Min historie er på ingen måte enestående. Tallet på psykiatriske pasienter som bindes fast ulovlig her til lands er høyt. VG har i en rekke artikler de siste månedene avdekket systemsvikt i norsk psykiatri (4).
Et stort overgrep
Å binde pasienter til sengen regnes ifølge psykisk helsevernforskriften som noe av det mest inngripende den norske stat kan gjøre mot et menneske. Ja, det er et stort overgrep å bli bundet fast. Selv har jeg jevnlig mareritt om at jeg blir lagt i belter, og har slitt mye rent psykisk i ettertid som en følge av belteleggingen. Akkurat som mennesker som har blitt utsatt for seksuelle overgrep.
Bruken av belter skal gjøres så kortvarig og skånsom som mulig, står det i psykisk helsevernforskriften. Selv har jeg opplevd å ligge mellom tre og ni timer i belter før jeg har blitt frigjort. Det er tilfeldigheter som styrer lengden på belteleggingen, virker det som. Hvem som er på vakt ser ut til å ha mest å si, for du kan ligge rolig i time etter time uten at noen reagerer. Det er heller ikke alltid like skånsomt å ligge i belter. Å være tissetrengt, men ikke få lov til å gå på do, har jeg opplevd flere ganger.
Massiv ulovlig beltebruk
Hver dag blir psykisk syke mennesker lagt i belter ved norske sykehus. I 2015 skjedde det nær 4000 ganger (5). For å sikre at sykehusene ikke misbruker makten, er de pålagt å føre en detaljert oversikt over hvordan de bruker tvang. Leger og sykepleiere er i dag forpliktet til å dokumentere tvangsbruk i tre systemer: elektronisk pasientjournal, et skriftlig vedtak og tvangsprotokoller.
Tvangsprotokollene er innbundne og håndskrevne bøker som ligger på hver avdeling. De sier kort noe om hvorfor belter blir tatt i bruk overfor en pasient. Protokollene skal også inneholde informasjon om når beltebruken starter og når den opphører.
VG har digitalisert 2538 tvangsprotokoller for året 2015, og kan dokumentere hvordan og hvorfor belter tas i bruk. Protokollene avslører massiv ulovlig og omstridt beltebruk ved landets sykehus. Her følger en liste over noen av de viktigste funnene:
1. Over 640 av belteleggingene i 2015 mener jurister er ulovlige eller sterkt problematiske (3). Belter brukes for eksempel forebyggende, for å hindre rømning og fordi pasienten selv ønsker det. Det er stikk i strid med psykisk helsevernloven.
2. Over 220 protokoller mangler informasjon som viser når pasienter ble løst ut av beltene, eller årsaken til at de ble bundet fast (3). Dette er brudd på psykisk helsevernforskriften. Mangelfulle protokoller gjør at kontrollkommisjonene og andre klageinstanser får et sviktende grunnlag for å føre kontroll med tvangsbruken.
3. Psykiatriske pasienter holdes systematisk i belter lenger enn nødvendig. En rekke pasienter blir ikke løst fra beltene, til tross for at de over tid beskrives som rolige. For eksempel ble minst 170 pasienter liggende i belter til tross for at de hadde sovnet (3). Det er ikke lov.
4. Beltebruken nær dobles i fellesferien (6).
5. En stor overvekt av belteleggingene skjer på ettermiddag og kveld når de faste behandlerne har gått hjem (6).
6. Det er også store geografiske forskjeller når det gjelder bruk av belter ved norske sykehus. For eksempel benytter helseforetaket Helse Vest seg av mekaniske tvangsmidler dobbelt så ofte som landsgjennomsnittet (7).
Loven som gir sykehusene rett til å binde psykiatriske pasienter fast i nødrettssituasjoner, sier at belter kun kan tas i bruk når det er uomgjengelig nødvendig og alt annet er forsøkt. Pasientene skal slippes løs så snart det er mulig. Men VGs avsløring viser altså grov svikt på alle punkter. Min historie er med andre ord ikke unik.
Kontrollsvikt
Det er kontrollkommisjonen som skal se til at sykehusene følger psykisk helsevernloven. Men noe svikter. De klarer ikke å avdekke den massive ulovlige beltebruken på egen hånd (8). Hva kommer det av?
Jeg vet ikke nøyaktig hvor det svikter, men det er for det første åpenbart at kontrollkommisjonene må gis såpass ressurser at de har tid til å overvåke om bruken av belter som skjer i den enkelte helseregion er ulovlig eller ikke. For det andre bør det være en selvfølge at absolutt alle enkelthendelser undersøkes. For det tredje må vi sørge for at de såkalte tvangsprotokollene innholdsmessig er mer enn bare håndskrevne stikkord.
SINTEF (9) bør få i oppgave å lage nye rapporteringsrutiner, for dagens rapporteringsrutiner hører hjemme på 1800-tallet (10). Vi bør ikke ta lett på noe så alvorlig som bruk av belter. Tvangsprotokoller som er intelligent og grundig utformet vil bidra til at det er lettere for kontrollkommisjonene å avdekke ulovligheter.
Vi må ikke glemme at tvangsprotokollene er hoveddokument når kontrollkommisjonene kontrollerer den enkelte avdelings bruk av tvang. Det er et tankekors at tvangsprotokollene som brukes i norsk psykiatri bortimot er like nå som midt på 1800-tallet (10). Hvordan kan kontrollkommisjonene enkelt avdekke ulovlig beltebruk i dag med tanke på at de kun har håndskrevne stikkord å forholde seg til?
Kontrollkommisjonene godkjente et hundretalls ulovlige beltelegginger i 2015, ifølge VG (8). Kommer overtrampene av latskap og slurv, eller er selve tvangsprotokollene problemet? Er det et dårlig verktøy som bør forbedres eller erstattes med noe annet?
Ukultur i psykiatrien
Sju ganger har jeg blitt lagt i belter. Sju ganger har Helse Fonna brutt loven. Er det tilfeldig? Skjer det bare mot meg? Jeg har snakket med psykiatriske pasienter, pleiere og psykiatere som kjenner til forholdene ved akuttpsykiatrisk post ved Haugesund sjukehus. Alle forteller at det hersker en ukultur der. Vi har å gjøre med dårlig ledelse, utstrakt maktmisbruk og usunne holdninger blant de ansatte.
Ukultur har vi sett i psykiatrien før. Ved Reitgjerdet psykiatriske sykehus ble pasientene regelrett mishandlet (11). Bruken av belter var ekstremt høy, og ingen reagerte før boken «Rapport fra Reitgjerdet» (12) av Svein Solberg slo ned som en bombe i 1979. Det er ganske utrolig at leger og pleiere kan torturere psykiatriske pasienter i tiår etter tiår uten at kontrollkommisjon, media eller folkevalgte reagerer. Men det at ingen reagerte var altså tilfelle med Reitgjerdet. Og det er det som skjer i dag hva angår ulovlig beltebruk i psykiatrien.
Tar politikerne affære?
Helseminister Bent Høie innrømmer i en kronikk (13) i VG 23. november 2016 at bruken av belter i psykiatrien i Norge er for høy, og at vi må sette i verk tiltak. Han skriver at vi trenger bedre lederskap, bedre kultur, bedre rapportering og bedre lovverk. Men han er lite konkret. Høies tomprat er i mine øyne ansvarsfraskrivelse, og er som å lytte til helseministre før ham. Akkurat som før i vår historie innrømmer helsetoppene at tvang i psykiatrien er et problem, men iverksetter ikke forebyggende tiltak som virker.
Fem ekstramillioner er satt av i budsjettet for å styrke «kompetanse, rekruttering, opplæring og oppfølging av kontrollkommisjonene» (14). Venstre, KrF, Høyre og Frp tar altså affære etter VGs avsløring. Men i likhet med Høies tiltaksliste, stiller jeg meg skeptisk til at fem ekstramillioner vil ha noen effekt. For det første er det en liten sum, for det andre er det ikke et målrettet tiltak mot det faktiske problemet: ulovlig beltebruk i psykiatrien.
Hvordan bekjempe problemet?
Reitgjerdet-skandalen førte til offentlig granskning, og sykehuset ble lagt ned i 1987. Skandalen VG nå har avdekket bør også få konsekvenser. Endringer kommer ikke av seg selv. Det er på tide å gjøre ting som faktisk vil ha en effekt. Her er tolv konkrete tiltak våre politikere bør sette i verk:
1. Bidra til at landets kontrollkommisjoner får så mye pengeoverføringer at de er i stand til å utføre sine lovpålagte oppgaver. Kartlegg behovet. Gi nok midler.
2. Sørg for at kontrollkommisjonene undersøker alle enkelttilfeller der bruk av belter har funnet sted.
3. Evaluer rapporteringsrutinene hva angår beltebruk. Tvangsprotokollene bør ikke være så overflatiske at de bare består av håndskrevne stikkord. Gode tvangsprotokoller vil gjøre det enkelt for kontrollkommisjonene å avdekke ulovligheter.
4. Tallet på folk som årlig blir lagt i belter i Norge er langt høyere enn det vi tidligere har trodd. Det er fordi omfattende underrapportering og manglende registrering er tilfelle, ifølge VG (15). Beltelegging blir med andre ord ikke sett på som et alvorlig problem av mange leger i dette landet. Helseforetak som driver systematisk underrapportering og manglende registrering bør bøtelegges kraftig.
5. VGs avsløring viser at et betydelig antall leger ikke forstår hvilke begrensninger psykisk helsevernloven setter for beltebruk. De tolker feil. De skjønner ikke at det er et nødrettstiltak som skal brukes minst mulig. Derfor bør det komme en endring i psykisk helsevernloven. Det bør kort presiseres når belter ikke skal brukes. Belter skal for eksempel ikke brukes forebyggende, som et straffetiltak mot folk som snakker mye eller krangler, for å oppnå lydmessig ro på avdelingen, for å hindre rømming eller overfor pasienter som selv ønsker beltelegging.
6. Det mest effektive tiltaket for å begrense bruken av belter tror jeg er å endre psykisk helsevernloven ved å skrive at fastholding til pasienten roer seg skal prøves før beltelegging i akuttsituasjoner. Der det er mulig. Kortvarig fastholding er mer humant, og undersøkelser fra Lovisenberg diakonale sykehus viser at det i mange situasjoner er et effektivt virkemiddel for å roe ned en pasient (16).
7. Undersøkelser viser at beltesenger brukes oftere hvis de er lett tilgjengelige og synlige (17). Akuttpsykiatrisk post ved Haugesund sjukehus, og andre institusjoner i landet, bør derfor få pålegg om å fjerne beltesenger fra skjermingsavsnitt. De bør oppbevares på et lukket rom, og kun hentes fram i akuttsituasjoner.
8. Folk som har blitt utsatt for beltebruk mot sin vilje i psykiatrien bør følges opp med en lege- eller psykologsamtale i etterkant. Pasienten bør gis en grundig begrunnelse for hvorfor belter ble tatt i bruk, og pasienten bør stilles spørsmål som: Hvordan føltes det? Forstår du hvorfor vi gjorde det? Hva syntes du om at vi la deg i belter? Dette for å forebygge psykiske skader i ettertid.
9. Det er uforståelig at det ikke finnes en samlet oversikt over tvangsbruk i norsk psykiatri hos noen av våre sentrale myndigheter. Allerede i 2006 skrev Helsedirektoratet i «Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang» at de manglet tilstrekkelig med data om tvangsbruken i det psykiske helsevernet (18). Det fikk ingen konsekvenser den gang. Hvorfor ikke? Vi trenger et komplett bilde av bruken av tvangsmidler i Norge. En nasjonal oversikt, for eksempel presentert oversiktlig på en egen nettside, ville vært av avgjørende betydning for å få ned bruken av tvang i norsk psykiatri. Det ville ha vært et hjelpemiddel for helsepersonell selv, journalister og andre som ønsker å se psykiatrien nærmere etter i sømmene. Forestill deg at statistikk viser at det brukes mye tvang ved akuttpsykiatrisk post ved Haugesund sjukehus. Da kan vi spørre: Hvorfor skjer det? Handler dette om holdninger, bemanning, bygningsmessige faktorer, kompetanse eller hva?
Ifølge TvangsForsk (19) har vi ikke sikre tall på hvor mange som tvangsinnlegges i norsk psykiatri. Vi vet heller ikke det eksakte tallet på folk som tvangsmedisineres. Det fins ikke en god oversikt over hvor mange som utsettes for mekaniske tvangsmidler, kortvarig fastholding, skjerming, isolering eller korttidsvirkende legemidler i bedøvende eller beroligende hensikt. Tall som sier noe om geografisk variasjon i bruk av tvang fins ikke.
Jeg synes det er sterkt kritikkverdig at våre sentrale helsemyndigheter ikke fører nøye statistikk over disse forholdene. Det er like alvorlig som å holde tilbake tall. Å holde tilbake tall om tvangsbruk i psykiatrien var noe de tidligere kommunistiske regimene i Øst-Europa var beryktet for. På dette området opptrer norske myndigheter i praksis like uaktsomt som Romania under diktatoren Nicolae Ceaușescu. Det er en skam.
10. Gjentatte regelbrudd av fagpersoner bør få konsekvenser. Lovverket bør endres sånn at leger kan stilles til ansvar og straffes ved gjentatte lovbrudd. Ved grove brudd på psykisk helsevernloven bør leger miste lisensen.
11. Å beltelegges mot sin vilje er etter mitt skjønn en minst like alvorlig krenkelse som et grovt seksuelt overgrep. Folk som har blir utsatt for grove seksuelle overgrep får i vårt rettssystem økonomisk erstatning. Det samme bør folk som har blitt ulovlig beltelagt automatisk få, for vi har faktisk å gjøre med en grotesk form for frihetsberøvelse som skjer i statlig regi. Loven bør ha tilbakevirkende kraft sånn at jeg og andre offer får moralsk og økonomisk oppreisning for den urett som har blitt begått. Uten at vi trenger å føre saken i rettssystemet. Å legge seg på en linje der alle offer får en økonomisk erstatning i størrelsesorden hundre tusen kroner, synes jeg er rimelig.
12. På grunn av de mange påstander om ulovlig overvåkning av norske borgere etter 1945 vedtok Stortinget at en kommisjon skulle undersøke forholdene. Den ble oppnevnt første februar 1994, og ble ledet av høyesterettsdommer Ketil Lund (20). Vi bør lære av historien. Av hensyn til psykiatriske pasienters rettssikkerhet, bør VGs avsløringer om ulovlig bruk av belter få våre folkevalgte til å ta grep. En offentlig gransking er på sin plass. Jeg er enig med Senterpartiets Kjersti Toppe (21). Trollet må fram i lyset!
Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ikke har med et punkt hvor jeg tar til orde for kultur- og holdningsendringer blant ansatte i psykiatrien. Til dem har jeg følgende å si: du kan lære en hund å bite et annet menneske, men du kan ikke lære en hund å snakke norsk. Kurs i psykisk førstehjelp hvor grunnleggende god kommunikasjon overfor psykisk syke vektlegges, fins det allerede mye av i det psykiske helsevernet i Norge. Det samme gjelder kurs i god ledelse. På tross av det endrer ikke de ansatte i psykiatrien sin væremåte. Derfor er det nødvendig med andre tiltak for å få ned bruken av mekaniske tvangsmidler, tror jeg.
Torturerer vi psykisk psyke?
Forbud mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff er slått fast i en rekke internasjonale konvensjoner som er bindende for Norge.
Den beste artikkelen om tortur jeg har funnet på internett er skrevet av Joar Øveraas Halvorsen og Nora Sveaass. Den stod i Tidsskift for norsk psykologforening, utgave nummer 12 i 2009. Tittelen er «Psykologi og tortur: Faglige og etiske utfordringer for psykologer sett i lys av FNs torturkonvensjon» (22). Jeg tar meg den frihet og siterer fra teksten:
«Den mest utdypende og oftest anvendte definisjon av tortur er den i FNs torturkonvensjon artikkel 1. De fire grunnleggende elementene i torturdefinisjonen er følgende: Tortur er (1) påført alvorlig fysisk eller psykisk smerte eller lidelse, (2) handlingen er forsettlig, (3) den har en hensikt (innhente informasjon, oppnå en tilståelse, straffe, true, tvinge eller diskriminere) og (4) blir gjennomført av, eller med samtykke eller tillatelse fra, offentlig tjenesteperson eller person som handler på vegne av denne.»
Med utgangspunkt i denne definisjonen kan ulovlig beltelegging karakteriseres som tortur. VG har avslørt massiv ulovlig bruk av belter i norsk psykiatri. Det er et systematisk problem. Det går på rettssikkerheten løs for et betydelig antall psykiatriske pasienter.
Norge kritiserer ofte andre land for deres brudd på FNs menneskerettigheter. Kanskje vi bør rydde opp i vårt eget rot før vi retter grove beskyldninger mot land som Israel, Tyrkia, Russland og Kina. Praktiser det du forkynner før du prøver å lære det til noen andre, er mitt råd. Dobbeltmoral lukter vondt.
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsker offentlig granskning etter VGs avsløring. Arbeiderpartiet, Venstre, Høyre, Fremskrittspartiet, Miljøpartiet de Grønne og Kristelig Folkeparti kommer ikke med samme krav (21). Dermed er det ikke flertall for offentlig granskning på Stortinget.
Når folkevalgte svikter i kampen mot menneskerettighetsbrudd, har vi to institusjoner som er forpliktet til å undersøke forholdene hvis det er berettiget mistanke om systematisk tortur. Det er Sivilombudsmannen (23) og Europarådets torturovervåkningskommite (24). VG dokumenterer massiv ulovlig bruk av belter i norsk psykiatri. Det bør være grunn god nok for at Sivilombudsmannen og Europarådets torturovervåkningskommite besøker et representativt utvalg av norske psykiatriske institusjoner som befatter seg med bruk av mekaniske tvangsmidler. For eksempel kan ti avdelinger undersøkes, og rapporter skrives. Kanskje kan det få politikerne våre til å ta problemet mer på alvor.
«Vend i tide – det er ingen skam å snu». Sånn lyder en av fjellvettreglene. Det er en regel politikere kan dra lærdom av i sitt virke også. Jeg mener det er viktig at våre folkevalgte gjør mer enn å være passive etter VGs avsløring av massiv ulovlig beltelegging ved norske sykehus. Tiltak som virker må iverksettes, og de må iverksettes nå. Det handler om liv og helse til psykiatriske pasienter. Og det handler om at vi systematisk bryter FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (25).
Jeg håper at min tolvpunktsliste med konkrete tiltak kan være til hjelp i arbeidet med å styrke rettssikkerheten til psykiatriske pasienter i Norge. Vi kan aldri bli kvitt maktmisbruk i psykiatrien, men vi bør gjøre vårt ytterste for å forebygge lovbrudd.
Ansatte må si ifra om urett
I kampen for å forebygge lovbrudd, bør også de på grasrotnivå læres opp til å reagere mot urett. For å forhindre at tortur skjer i psykiatrien, og andre deler av helsevesenet, bør helsefagstudenter lære om menneskerettigheter når de skoleres. Det bør være et eget fag. Det er også viktig at det jevnlig holdes kurs om menneskerettigheter for helsepersonell. Jeg vil ta til orde for at disse kursene er så konkrete som mulig. Teori har en tendens til å gå inn det ene øret, og ut det andre øret, hos mange.
De pleierne som brutalt og ulovlig har lagt meg i belter sju ganger på tross av at jeg ikke har vært truende eller fysisk utagerende tror kanskje at de er uten skyld. De har bare utført den ordre de har mottatt fra legen, tenker de kanskje. Jeg vil minne pleierne på akuttpsykiatrisk post ved Haugesund sjukehus om at de ifølge FNs torturkonvensjon (26) har et personlig ansvar. Ansatte i psykiatrien skal ikke påføre pasienter unødig lidelse selv om ordre kommer fra leger eller andre overordnede. Enhver pleier er i sånne situasjoner moralsk forpliktet til å si følgende: «Dette finner jeg meg ikke i!»
Jeg håper Sivilombudsmannen og Europarådets torturovervåkningskommite gir seg tid til å besøke akuttpsykiatrisk post ved Haugesund sjukehus. Jeg har sett og opplevd ting der som er så alvorlige at det nesten ikke tåler dagens lys. Sju ulovlige beltelegginger er langt fra det verste. Sykepleiere, psykologer og leger på denne avdelingen driver regelrett mishandling av pasientene. Det bør få konsekvenser for de samvittighetsløse ansatte. Noen bør rydde opp. Det er Haugalandets fineste mennesker som ender opp på denne posten. Fortjener de å bli behandlet som skitne dyr?
Kan vi lære av Island?
På Island har psykiatrien klart seg uten reimbruk siden 1932 (27). Der er praksisen å holde utagerende pasienter fast inntil de har roet seg. Og hvis det ikke er nok, overlates utagerende pasienter til politiet. Vi bør spørre oss om bruk av belter i norsk psykiatri gjør mer skade enn nytte. Hva med å legge ned et forbud?
Boken «Psykiatriens historie» (28) av Gunvald Hermundstad forteller oss at fagfeltet psykiatri flittig har benyttet seg av metoder som ikke har vært vitenskapelig, etisk eller rasjonelt velfundert. I dag benytter vi oss ikke lenger av lobotomi, elektrosjokk mot schizofreni, cardiazolsjokk, insulinsjokk eller hydroterapi. Men mekaniske tvangsmidler er ennå i bruk.
Selv kan jeg på internett ikke finne empiri som skulle tilsi at mekaniske tvangsmidler som beltesenger har livets rett i psykiatrien. Psykiatere og annet helsepersonell har i mine øyne et forklaringsproblem. Kan beltebruk forsvares?
Den islandske legen Helgi Tómasson brente symbolsk reimer på bål i 1932 som en protest mot praksisen med å beltelegge psykiatriske pasienter, og siden det har mekaniske tvangsmidler ikke vært brukt i psykiatrien på Island (29). Kanskje var psykiatrinestor Helgi Tómasson forut for sin tid. Kanskje vi bør følge hans eksempel.
Det er selvfølgelig etiske dilemmaer: hva skal du for eksempel gjøre overfor en døende anorektisk pasient som nekter å spise? Hvordan få næring inn i pasienten uten å bruke belteseng? Jeg vet ikke, men de klarer å løse problemet på Island. Det må være mulig å lære av nabolandet i vest.
Politiet og kriminalomsorgen i Norge har ikke lov til å legge utagerende kriminelle i belteseng. Hvorfor skal ansatte i psykiatrien gis denne muligheten? Jeg vil minne alle om at et betydelig antall leger, psykologer og sykepleiere i norsk psykiatri befinner seg på et rottestadium følelsesmessig og intellektuelt. At våre folkevalgte gir disse menneskene makt og myndighet til å utsette psykiatriske pasienter for mekaniske tvangsmidler er i mine øyne sterkt kritikkverdig.
Overskriften på denne artikkelen er Belter brukes som straff i psykiatrien. Tittelen er ikke tilfeldig. Jeg er nemlig overbevist om at mekaniske tvangsmidler i de aller fleste tilfeller brukes som, og oppfattes som, straff. Jeg synes det er urovekkende at norsk psykiatri i 2017 på enkelte områder ikke er bedre enn norsk psykiatri i 1950. Å straffe psykisk syke bør det i humanismens navn bli en slutt på.
I mine øyne kan bruk av mekaniske tvangsmidler ikke forsvares. Jeg synes det er uetisk og urasjonelt. Ulempene er flere enn fordelene, sånn jeg vurderer det. Beltelegging er en grotesk form for frihetsberøvelse som bør forbys. Kortvarig fastholding er et bedre og mer humant alternativ. Jeg håper at flere tar standpunkt i saken, og at temaet blir grundig debattert av både brukere og fagpersoner. Det er fordi beltelegging oppleves psykisk og fysisk vondt for den som utsettes for det, og kan gi alvorlige psykiske senskader. Spør du meg, hører beltesenger inn under kategorien torturinstrumenter. Det er en skam at moderne psykiatri benytter seg av metoder som hører hjemme i Middelalderen.
PS. Den danske professoren Peter C. Gøtzsche (30) er direktør ved The Nordic Cochhrane Centre (31), og er kanskje den viktigste pådriveren for en bedre psykiatri i Norden. Hans virksomhet har vært til stor inspirasjon i arbeidet med denne artikkelen. Spesielt vil jeg trekke fram den lett tilgjengelige og evidensbaserte debattboken «Dødelig psykiatri og organisert fornektelse» (29). Gøtzsche har ikke nødvendigvis rett i alt han hevder, men han stiller kritiske spørsmål. Det bør flere gjøre. Psykiatrien må reformeres!
Referanser:
1. «Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven)», LOV-1999-07-02-62
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-62
2. «Forskrift om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern m.m. (psykisk helsevernforskriften)», FOR-2011-12-16-1258
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-12-16-1258
3. «Pasienter bindes fast ulovlig», VG – 20.11.2016
http://www.vg.no/spesial/2016/tvangsprotokollene/1-bindes-fast-ulovlig/
4. VGs samleside over artikler om tvangsbruk i psykiatrien
http://www.vg.no/spesial/2016/tvangsprotokollene/
5. «4000 beltelegginger – 71 klager – 10 medhold», VG – 27.11.2016
6. «Legges i belter når legene drar på ferie», VG – 27.11.2016
http://www.vg.no/spesial/2016/tvangsprotokollene/3-ferie/
7. «Her legges flest i belter», VG – 26.04.2016
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tvang-i-psykiatrien/her-legges-flest-i-belter/a/23668115/
8. «Grep ikke inn mot ulovlig beltetvang», VG – 22.11.2016
http://www.vg.no/spesial/2016/tvangsprotokollene/2-godkjente-lovbrudd/
10. «Hvilken av tvangsprotokollene er fra 1865?», VG – 15.12.2016
11. «Lå fastbundet i dagevis på Reitgjerdet», NRK – 30.04.2012
https://www.nrk.no/227/artikler/slik-var-livet-pa-reitgjerdet-1.8036039
12. «Rapport fra Reitgjerdet», Svein Solberg, Pax Forlag, Oslo, 1979
Boken kan leses digitalt hos nasjonalbiblioteket: www.nb.no
13. Bent Høie, «Beltetvang – vi må ta styringen», VG – 23.11.2016
http://www.vg.no/nyheter/meninger/beltetvang-vi-maa-ta-styringen/a/23854253/
14. «Fem millioner til tvangskontroll etter VG-avsløring», VG – 07.12.2016
15. «Vet ikke hvor mange som legges i belter», VG – 24.04.2016
16. «Reduserte beltebruk kraftig etter omlegging», NRK – 29.04.2016
https://www.nrk.no/norge/reduserte-beltebruk-kraftig-etter-omlegging-1.12916866
17. Tove Gundersen, «Skammen i helsevesenet», Dagens medisin – 03.12.2016
18. «Har blitt varslet om dårlige tvangstall i 18 år», VG – 25.04.2016
19. «Omfanget av tvang i det psykiske helsevernet i Norge», TvangsForsk – Tall oppdatert 2016
http://www.tvangsforskning.no/noekkeltall_tvang/cms/83
20. «Lund-kommisjonen», Store Norske Leksikon – 13.10.2014
https://snl.no/Lund-kommisjonen
21. «Sp: Feigt av Ap ikke å støtte granskning av psykiatrien», VG – 17.12.2016
22. Joar Øveraas Halvorsen og Nora Sveaass, «Psykologi og tortur: Faglige og etiske utfordringer for psykologer sett i lys av FNs torturkonvensjon», Tidsskift for norsk psykologforening – utgave nummer 12 i 2009
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=98682&a=3
23. https://www.sivilombudsmannen.no/
24. http://www.coe.int/no/web/cpt/home
25. «FNs verdenserklæring om menneskerettigheter», FN – vedtatt 10.12.1948
http://www.fn.no/Tema/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter
26, «FNs torturkonvensjon», FN – vedtatt 10.12.1984, ratifisert av Norge 09.07.1986
http://www.fn.no/FN-informasjon/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-torturkonvensjon
27. Peter Gøtzsche, «Abolishing Forced Treatment in Psychiatry is an Ethical Imperative», Mad in America – 17.06.2016
28. «Psykiatriens historie», Gunvald Hermundstad, Ad Notam Gyldendal Forlag, Oslo, 1999
Boken kan leses digitalt hos nasjonalbiblioteket: www.nb.no
29. «Dødelig psykiatri og organisert fornektelse», Peter C. Gøtzsche, Abstrakt Forlag, Oslo, 2015 – side 337
30. http://www.deadlymedicines.dk/