Barn
«Mange veier leder til Rom» er det noe som heter. Det er også overførbart til det å skulle bli forelder og på hvilken måte man velger å være forelder på.
På de fleste områder i samfunnet er det visse normer, meninger, tradisjoner og forventninger som råder. Blant annet når det kommer til graviditet og foreldreskap. Ja, faktisk i så stor grad at mange velger å være konform til disse tingene, fordi ubehaget av å gjøre som man selv vil kan oppleves som verre. Ubehaget som andre påfører deg, fordi man velger å gjøre eller mene noe annet enn majoriteten. Det er synd og det bør ikke være sånn. Derfor vil jeg gjerne si følgende:
Jeg vet ikke hvor mange kvinner der ute som opplevde (eller opplever) at kroppen dere (spesifikt magen) ble allemannseie under graviditeten. Personlig kunne jeg ikke fordra (stort sett) at folk; (be)kjente eller ukjente, kom bort for å ta på magen min. Kanskje mest av alt fordi de fleste ikke hadde folkeskikk nok til å spørre om det var greit først. Joda, jeg forstår at intensjonen er god og at det bare er hyggelig ment, men ingen har rett til å ta på din kropp selv om du er gravid. Jeg kan helt sikkert telle på mer enn ti fingre de gangene jeg hoppet unna en hender eller ganger hvor jeg måtte si: «Jeg liker ikke å bli tatt på magen.»
Det var en av de første normene/forventingene jeg la merke til som eksisterer under en graviditet. Opplevelsen av å bli tatt på magen under graviditeten varierer. Noen elsker det, noen liker det kun hvis det er kjente og noen liker det ikke i det hele tatt. Og alt dette er greit, men, og det er et stort men: spør den gravide kvinnen først. Spør: kan jeg ta på magen din? Det er det minste man kan gjøre. De som syntes det er greit får muligheten til å si ja. Kvinnene som ikke syntes det er greit får muligheten til å si nei, og det uten å hoppe unna hender eller andre unnvikelsesmetoder. Folk har forskjellige intimsoner og noen har kanskje opplevd ting som gjør at det å bli tatt på, spesielt uten forvarsel, ikke er greit.
Det var også bemerkelsesverdig hvor mange som virket fornærmet over at de ikke fikk ta på min kropp. Jeg kan forstå hvorfor folk vil kjenne på den spennende magen, men å bli fornærmet over at man ikke får ta på andre sin kropp er bare merkelig. Så til deg som ikke liker å bli tatt på magen: Det er helt greit. Det er greit å si nei om du blir spurt og det er greit å gi klar beskjed om at du ikke vil.
Så til det neste. Viktigheten for andre å få vite kjønnet, spesielt i forhold til dette med kleskjøp forbløffet meg. Den gjengse oppfatningen med de små knøttene er vel: Blå til gutt og rosa til jente. Eller jente og guttefarger som så mange sier. Jeg har en nyhet: Det finnes ikke jente og guttefarger. I et fargekart er det ingen farger som er angitt med gutt/jente foran selve fargekoden. Gutte- og jentefarger er en sosialkonstruksjon, ikke en objektiv sannhet. Det artige er jo at etterhvert som barna vokser opp og en gutt eller mann har en rosa skjorte, eller en kvinne noe blått, da er det liksom ikke så nøye lenger. Jeg forstår ikke logikken.
«Hvis jeg ikke får vite kjønnet, hvordan skal jeg kjøpe klær da?», fikk jeg spørsmål om. Jeg foreslo, om enn litt krast at det fungerer på samme måte som ellers. Gå til butikken, finn den rette størrelsen i klesplagget du ønsker, ta det med til kassen og betal. Slik kjøper man klær.
«Å for en søt jente!», sa en dame på bussen til sønnen min da han var mindre. «Det er en gutt», svarte jeg. Damen så oppriktig forvirret ut og sa: «Men han har jo på seg en rosa ulldress, det er jentefarge.»
Det har jeg ikke hørt om før, jentefarger. Så du sier ved å se på en farge, kan du angi kjønnet ut i fra fargen? Fordi en farge er med på å bestemme kjønn, sånn helt objektivt sett? For min del finnes hverken jente eller guttefarger, jente eller gutteleker. Det har «blitt sånn», fordi man tillegger gutter og jenter visse egenskaper, og derfor har designert visse farger, leker, jobber, oppgaver, forventninger og annet etter kjønn. Det er et konstruert konsept, ikke en faktisk sannhet. Det er trenger ikke å være noe feil i å leve etter denne konstruksjonen, men når man behandler det som en sannhet, ved å tillegge noe gutte/jente, kvinne eller mannegenskaper, har man feilet, etter min mening. Med mindre det fra naturen side er egenskaper som er tilskrevet et biologisk kjønn, slik som fødsel og menstruasjon for eksempel. Den bussturen ble lenger enn nødvendig for min del og nok så politisk, men jeg følte for å få det ut. «Du gav meg noe å tenke på der», sa damen før hun gikk av bussen.
Sist, men ikke minst: Vil du/dere vente med besøk til dere er hjemme fra sykehuset og kun være mor og far under sykehusoppholdet? Det er helt greit. Vil dere vente litt med besøk når dere kommer hjem, for å lande litt? Det er også helt greit. For pokker; å ikke trakte kaffe, bake boller og muffins, eller vaske boligen før barselbesøk, helt greit. Føler du deg sliten eller bare gidder ikke å ha mer besøk etter ti, femten, tyve eller tredve minutter? Det er helt greit. Om intensjonen er aldri så god: kommer folk på besøk uten å ha blitt invitert eller uten å ha spurt selv og du/dere ikke ønsker besøk akkurat den dagen? Vel vet du hva: Du har lov til å si ikke i dag. Du har lov til å si nei i døra og gi beskjed om at du kan si ifra når det passer.
Det er lov å syntes det er dørgende kjedelig å leke med barna på gulvet. Det er lov å ha barnepass noen timer eller kanskje over natten før barnet er både ett og to år. Det er lov å syntes det er noe skikkelig dritt å være forelder i blant. Ikke minst er det helt vanlig og helt greit å ikke få en overbærende mors- eller farsfølelse fra første stund. Har du eller far tegn til fødselsdepresjon må hjelp oppsøkes selvsagt, men vit at mangel på mors- eller farsfølelse ikke trenger å bety fødselsdepresjon. Det trenger heller ikke å bety at du ikke skulle vært forelder eller at du elsker ungen din noe mindre enn andre. Å amme til ungen er to mnd., seks mnd., ett år, to år eller mer, det er helt greit. Alt dette og mye mer er helt greit. Det gjør deg ikke til en dårlig forelder om du gjør eller ikke gjør disse tingene. Det er helt greit. Pust med magen. Og blir andre fornærmet for valgene du tar, så la dem bli fornærmet.
Og til de som ikke ønsker barn i det hele tatt, det er søren meg helt greit det også. Ikke få barn fordi det er en forventing, ikke få barn fordi andre mener det er den ultimate lykke i livet (eller andre grunner). Det er kanskje deres ultimate lykke, men det trenger ikke å være din. Gjett hva? Det er helt greit.
Lytt til deg selv og gjør din greie. Do you.