Bak smilene

Av Tonje Elisabeth Riise

Hei, jeg er i ferd med å bli gal. Helt gal. Så gal at jeg bare vil hyle. Hyle og skrike og kaste gjenstander rundt i hagen. Rive meg selv i håret. Banke hodet i veggen. Men, så gal kan jeg ikke tillate meg å bli. Jeg må ta meg sammen. Tenåringene jeg bor sammen med vil bli redde om jeg hyler og skriker. Min samboer som er helt i vater blir også redd. Dessuten kan han komme til å virke sint om jeg skriker. Da blir også jeg redd, og da blir jeg enda galere.

Blomstene som vokser i hagen min kan komme til skade om jeg kaster ting på dem, og hodet mitt som ofte gjør vondt fra før vil få enda vondere om jeg dunker og lugger …  Jeg ønsker ikke å skade noen. Ikke meg selv, overhodet ikke blomstene som jeg pleier og steller og slett ikke de livsviktige menneskene jeg elsker. Så da tar jeg meg sammen. Veldig.  Og jeg klarer det. Nesten alltid.

Jeg heter Tonje. Om mindre enn en måned er jeg 46 og et halvt år gammel. Jeg er mamma til to. Farmor til en. Bonusmor til tre. Datter til fire. Samboer til herr Kjørelærer og eksen til en sprø kokk. Jeg tror de alle er glade i meg. Selv den sprø kokken tror jeg faktisk bryr seg om meg.  Og jeg vil ikke være noen av dem foruten. Livet ville vært uutholdelig, og kanskje hadde jeg ikke levd så lenge som 46 og et halvt år. Alle har fått veldig mange hjemmebakte boller. Kanelboller, rosinboller, sjokoladeboller, epleboller, kardemommeboller, svenskeboller, vaniljeboller, skoleboller og andre boller.

Slik ting ser ut utenfra må det være en tilværelse til å elske. Tonje pusler med deiger til kaker og brød, middager fra bunnen, sunne og gode.  Tonje sår små frø, de blir til blomster som hun elsker. Vandre i skogen, plukker bær og sopp. Tonje triller barnebarnet som er det søteste barnebarn noen kunne ønske. Tonjes barn har aldri kranglet med henne, de kommuniserer, respekterer og er glade i hverandre. Tonjes bonusbarn gjør som hun sier, rydder etter seg og irriterer lite. Bonusbarna forteller tydelig at de er glade for henne. Herr Kjørelærer gjør alt han kan for henne. Levestandarden er langt høyere enn noen annen gang i livet. Han behandler henne med kjærlighet, lydhørhet, hensyn og respekt. Idyll, altså.

Men det ligger en uro der. Bak smil. Bak kjærlige hender. Bak omtanke og empati. Bak maten. Bak høflighet og tilsynelatende velfungerenhet. Den har alltid vært der. Den flagrer i magen, lager smerter i kroppen og ville tanker. Den fikk navn for ikke så lenge siden og den heter ADHD.