Bad girls

En noen og tyve-årig jente sliter på mange områder i livet sitt. Hun mottar støtte fra Nav fordi hun er rammet av tung psykisk sykdom. Fordi hun har pådratt seg en større inkasso gjeld går hun tilbake til å jobbe som eskorte. Manuset er skildring gjennom humor og alvor av hennes problematiske og ukonvensjonelle hverdag.

Vi blir dratt med i et miljø som ligger skjult i samfunnet, men som likefullt er en del av det. Med en bestevenninne som bare sover, en kjæreste som finnes kun som et spøkende minne og usynlige fantasivesner som besøker henne om natten, beveger vi oss mot det tragikomiske i et underfundig bilde. Psykosestemmene drar henne mot en annen verden, inkassoselskapene skriker etter penger, mens kundene vil fråtse i kroppen hennes. Hvordan skal hun klare å holde alle brikkene i sjakk uten å selv forgå?

Utdrag fra boken:«Blindegater. Dette er et mellomland, vi befinner oss i midten, en gate som ikke leder noen steder hen, og du aner ikke hvor den har begynt. Kanskje har du fortrengt det, bevisst, ubevisst, fortrengt. Du vandrer gater som ikke leder noen steder hen, de døpes de blindes gater, vi ble døpt til å gå blindgater. Skrikene dine fyller gata, strekker seg oppover, stekker seg ut, til alt du ikke syner. Det fyller gata, gatene, redselshylene jager selv de svarte kattene vekk, de vet du er råere, ur-skrikene skremmer, selv ulykkes bærerne.

Gatene hyles fulle av blind angst, livsangst, dødsangst, og du kommer aldri til å forstå at angsten i seg selv er en større hersker. Skrikene, hylene, er dine, men angsten sådde dem, oppdro dem, fødte dem gjennom deg. Slik oppstod de. Jeg fyller enda et kalenderår og fortsetter og vandre gater jeg alltid har gått, aldri har gått, – for det var aldri meg! -, jeg jobber innendørs og jeg jobber i luksus. Gatene er der, likevel. De bor i meg, hevner seg, hevder seg, skjuler en med sine mørklagte passáger og kroker, man trenger ikke lys, slett ikke. Hjem. Til gata. Til de blindefødte, blindedøpte.

De som trekker og lokker og synger og drar. Jeg kom aldri dit. Likevel. Luksus er fornavnet, etternavnet kan du for godt, jeg trengte ikke ymte på, trenger ikke hviske stikkord, vi blar ikke fremmedleksikon. Å tenke tanken er nok til at det grøsser nedover skuldrene dine, spenner seg i nakken, og du vet ikke hva du skal føle, tenke, si mens det strammer seg der nede. Likevel. Så vi går baklengs. Vi går baklengs, og jeg sier til deg at hodet mitt ikke holder, det er en sil, full av brister, fullt av navn, påsmurt latinske gloser, det lille hodet mitt.

I blindgatene ser vi ingen ting, ingen veier, ingen mål og vi oppdager at vi vandrer i regn, det er som vi våkner, plutselig, våkner i minus, i debet, i kreditnotaer, fossefall av tall. I massen synes ikke et eneste tall, ikke et tall syntes klart, for det stadig økende ned børe av fakturaer. Vi vandrer blinde gater fulle av regn, som har vært der hele tiden, vi skjøv der bort, overså det, fakturaene faller så tett så tett fulle av tall, symboler, regnskap, advarsler .. vi ikke kan se, det er for mange, de er for mange. De fortrengte tiders syndefall, det som forskrev seg i siffer, i nummeringer, irr gul trykksverte av papirer som munner ned i kloakkløp, videre inn i undergrunnen. Du strekker hånden bort til min, jeg griper den og ser ansiktet ditt fjerne seg i flimmer, bruddstykker, for fallet fra oven, vi drifter lenger bort fra hverandre, jeg griper hardere om hånden din, sifferpapir imellom, alt ligger i mellom, trykket.

Vi søker skimte hverandre, forbi debet, mellom kredit, bak tallene, men ser ikke lenger noe som helst. Du glipper ikke min hånd, jeg glapp heller ikke din, vi skiltes, det var nedbøre som gjorde det, syndefallet, tallenes tunghet, falt imellom, utgjorde distansen. Jeg ser ingenting lenger, så jeg lukker øynene, og har deg igjen, låser deg fast, holder deg i hånden, for jeg trenger. Den hånden. Jeg er fastkjørt, fastklemt, lenke alene, dette mellomland, grenseland. Jeg forbanner blindgatene som forsegler munnen min av bare dokumenter, av bare regn, avskriver oss, avskriver. Inne i meg stiger et rop som er sterkere enn angsten, de blinde gaters angst.»

Boken er skrevet av Julie Tiller og kan kjøpes her.