Avstraffing av barn

Av  Natalie Isabella Harehjeld 

En tematikk jeg er brennende opptatt av, er fysisk disiplinering av barn. Denne måten å disiplinere på, fra mildeste sort, til verste sort, kan jeg aldri, under noen omstendigheter forsvare. Fra et kulturelt perspektiv, kan jeg anerkjenne at  det i noen kulturer er mer sosialt akseptert, eventuelt ikke forbudt ved lov,  men det gjør det ikke mer greit av den grunn. Jeg vet selv hvor store psykiske skader slikt kan føre til. For noen, også store fysiske skader, som i sin tur vil kunne være forsterkende på de psykiske plagende, på grunn av fysiske påminnelser. Så til alle dere som mener det er greit eller som selv har fysisk disiplinert et barn (fra mildeste til verste sort), her er mine ord til dere:

Jeg har problemer med å akseptere argumentene jeg hører for dette. ”Jeg vil gjøre det klart for barnet når det virkelig har tråkket over streken”, er et argument jeg ofte har hørt, et veldig grunt argument. Som voksen regner jeg med at også du gjør feil, at du tråkker over streken. Hvordan ville du følt det om noen slo deg for å vise deg at du gikk over streken? For å anvende et ikke så formelt uttrykk: ikke så jævlig høy i hatten og mest sannsynlig svært nedverdiget. Hvorfor skal dette være noe annerledes for et barn? Barn vil også kunne kjenne på frykt og redsel, i sær når det er nære omsorgspersonen som utøver volden. Et barn har også langt mindre, både fysiske og psykiske forutsetninger til å kunne forsvare seg.

”Men jeg er den voksne, og barnet er barnet, jeg har rett til å disiplinere på denne måten”. Et voksen menneske som føler at det er nødvendig å utøve fysisk makt over et annet individ som er meget sårbart, og ikke minst forsvarsløs i forhold til seg selv, er en voksen som trenger hjelp. Uansett hva et barn har gjort, føler du at det er nødvendig med fysisk disiplinering av barnet ditt for å få frem poenget, da har du tapt. At det kan være fristende å tenke det, er en ting, men der skal det også stoppe. At du har rett til å legge hånd på ditt eget barn er absolutt ikke sant, faktisk tvert i mot, da det er forbudt ved lov, altså, det er ikke din rett.

”Det gikk jo bra med meg, det lærte meg forskjell på rett og galt”. Nok et argument som for meg er helt bak mål. At det gikk bra med deg, er slett ingen garanti for at det går bra med ditt barn. Du kan ikke vite hvilke eventuelle psykiske skader du påfører barnet, og hvordan og når disse vil komme til uttrykk. Argumentet om at du lærte deg forskjellen på rett og galt ved at dine foreldre brukte denne metoden kan så være. Likevel vil jeg hardnakket påstå at å få respekt basert på frykt, ikke er den typen ”respekten” man vil ha. Ja, det er den voksne som bestemmer, og barnet er barnet, men grenser skal bli satt med kjærlighet og gjensidig respekt. Fysisk disiplinering er ingen måte å vise kjærlighet og gjensidig respekt på.

Som foreldre gjør man også selv feil, vi er alle mennesker. Foreldre tråkker også over barna sine grenser. Hva hadde skjedd om ungen din slo deg, fordi vedkommende selv føler at nok er nok? Barnet har jo tross alt lært gjennom dine handlinger at: når man gjør noe som virkelig er over streken, da er det greit å slå for å understreke nettopp dette. Jeg har spurt folk om dette, da har de svart at barn skal da ikke slå voksne. Det er helt sant, men hvorfor er det da noe mer greit at voksne slår barn? Det er for meg et fullstendig irrasjonelt argument. Ikke minst er det for meg en gåte hvordan et voksent menneske kan lære sitt barn at å slå andre (barna  i barnehagen etc, eller den voksne selv), det er ikke greit, men jeg, jeg kan slå deg. Hva slags signaler sender du da? Barn gjør som regel som vi voksne gjør, ikke (bare) som vi sier. Lead by example.

I følge John Bowlby, danner barn såkalte indre arbeidsmodeller, som senere blir en mal i voksenlivet. Barn som opplever misbruk/omsorgssvikt kan få en negativ arbeidsmodell for sitt selv. Dette innebærer tanker som ”ingen bryr seg om meg”, ”uansett hva jeg gjør blir det aldri bra nok”. Negative arbeidsmodeller kan også oppstå i relasjonen til andre: ”de som skal være glad i meg, sårer/skader/avviser meg”. Dersom disse arbeidsmodellene vedvarer eller ikke blir bearbeidet/korrigert av positive erfaringer, kan det bidra til å gjøre det vanskelig å danne/opprettholde sunne og positive relasjoner til andre. Venner eller kjærester.

Sist, men så absolutt ikke minst: Vær du sikker, jeg kommer aldri til å være i den minste tvil om jeg skal melde i fra om jeg får viten om slike forhold, om jeg kjenner deg eller ei. Å bli sint, frustrert og møkk lei som forelder er helt vanlig, men når dette går over til at du bruker fysisk (og forøvrig også psykisk) makt

Til alle der ute: ved mistanke, ha en svært lav terskel for å melde i fra og/eller ta tak i situasjonen.

Natalie Isabella Harehjeld er skribent, blogger og utdannet personlig trener. Adoptert fra Colombia og tidligere styremedlem i Norsk-Colombianos forening. Har sin egen  blogg.