Av og til er jeg veldig syk.

Av og til er jeg veldig syk, men som oftest har jeg det bra. Nå er jeg syk. Jeg er i en tilstand som jeg ikke unner noen å være i.

Du vet den lyden som kommer hvis du gnir isopor mot et vindu? Eller lyden av negler som skraper nedover en tavle på skolen? Sånn lyd kommer det inni hjernen min hver gang jeg prøver å la sunne tanker komme gjennom. Den lyden trigger alle andre tanker. Tankene om at jeg er udugelig, at ingen liker meg, at jeg er en dårlig mamma, at samboeren min hadde hatt det bedre med noen andre. At jeg bare er en påkjenning for de i rundt meg, og at det ikke gagner noen at jeg fortsetter å eksistere.

Akkurat nå sitter jeg i bilen til min mor, som jeg har lånt for dagen. Jeg har akkurat vært på et møte med sjefen min, et såkalt oppfølgingsmøte fordi jeg har vært sykemeldt i 5 uker. Første langvarige sykmelding på 5 år. Det er et helt sinnsykt slag i både magen og ansiktet, at jeg atter en gang er i denne situasjonen.

Jeg har klart meg så fint, men i april-mai begynte disse isoporlydene å komme tilbake, og sakte men sikkert tok de overhånd og gjorde alt mørkt. Jeg tenkte først at “nå har jeg vært frisk så lenge at dette er nok bare en sånn vanlig depresjon som alle mennesker kan ha”. Fy faen så feil jeg tok! Sommeren kom, med ferie og hele pakka, og når den var ferdig skjønte jeg at nå har jeg gjort det igjen. Latt tankene ta overhånd.

Denne gangen snakket jeg ikke med noen om det, følelsen av å bare være i veien var for stor til akkurat det. Jeg stengte meg inne, sluttet å svare venner på telefonen, forholdt meg kun til de trygge rammene hjemme eller på hytta. Sammen med sambo og barn. All energi gikk til å klare å fungere noenlunde sammen med de.

Jeg tenker at alle som har hatt det sånn vet hvor utrolig flink man er til å “klare seg”. Jeg klarte meg gjennom dagene, men nettene ble brukt til gjennomgang av dagene, fingransking av hva jeg hadde sagt og gjort, hva jeg gjorde feil.

Den som leter skal finne! Jeg fant så mye feil at jeg til slutt endte opp med å skrive fiktive avskjedsbrev til alle i rundt meg. Til og med til en mann på NAV, der jeg takket for god hjelp tidligere år. Og til mamma og pappa, søster og bror. Til jobben. Til sambo. Og til datteren min på 12 år. Når man skriver sånne brev så er det utrolig hvordan den psyke hjernen rettferdiggjør de. Jeg mente helt oppriktig at dette er til det beste for alle, at de får en forklaring og at jeg da bare kan hvile. Evig hvile. Dystert, men sant. Heldigvis brukte jeg lang tid på disse brevene.

Jeg og min sambo er jegere begge to, og det var på skytebanen oppvåkningen kom denne gangen.

Jeg var ferdig med alle prøveskuddene mine og skulle skyte opp på storvilt. Bom på første forsøk. Jeg er ikke noen konkurranseskytter, men jeg vil tørre å påstå at jeg fint skulle klart det uten den bommen. Men tankene mine var et helt annet sted. De tok så voldsomt overhånd at de førte til et reelt synsbedrag. Jeg klarte ikke å slutte å se for meg at jeg satt med rifla i fanget, med løpet oppunder haka. Jeg såg det, om igjen og om igjen, og hver gang det smalt såg jeg for meg resultatet.

Jeg husker at jeg tenke at nå må jeg ha hjelp. Dette var noe av det skumleste jeg har opplevd. Fordi det var så reelt og jeg så det så veldig tydelig for meg. Så jeg kontaktet lege.

Etter mange år i psykiatri og i behandling vet jeg hva som skal til for å regulere min kjemiske ubalanse. Jeg vet hvilken medisin som fungerer for å få bort det mest ekstreme, og jeg vet hva jeg må jobbe med selv.

Jeg fikk skrevet ut medisin og begynte på denne med en gang, og avtalte med legen om å komme tilbake 14 dager etterpå.

Jeg har alltid vært flink til å ta medisinene mine, men det å jobbe selv er vanskelig. Det å tillate seg å tenke på seg selv er for meg det vanskeligste. Jeg har et enormt behov for å tilfredsstille de i rundt meg, være seg familie, venner eller arbeidsplass. Fordi jeg har ikke tid. Du skjønner, jeg må lage middag og følge opp lekser og fritidsaktiviteter og vaske og hjelpe andre, så da er døgnet plutselig brukt opp før jeg i det hele tatt rekker å streife innom tanken på å hjelpe meg selv.

Jeg var med på reinsjakt, men ikke en gang der, midt oppå fjellet uten dekning, klarte jeg å slippe den dårlige samvittigheten. Enn om de på jobb ser at jeg smiler på et bilde fra jakta? Da begynner de jo å lure på hvordan jeg klarer det, jeg som ikke en gang klarer å jobbe?

Jeg var på hytta sammen med svigerfamilien min i høstferien, men prøvde å unngå å bli tatt bilde av, for hva hadde da de andre tenkt?

Slike tanker resulterer i et konstant kjør oppi skallen som sier at du ikke må vise at du er glad, da tror de ikke på deg.

Både lege og mine pårørende forteller meg konstant at jeg skal tenke mer på meg selv, gjøre aktiviteter som gjør meg glad, være mer egoist, ikke være så sint på meg selv osv. Men det er ikke så sabla lett når det er hjernen som har fått seg et lite kakk i motsetning til om jeg brekker foten!

Hvis jeg må velge en ting som er viktig for meg (foruten min datter, samboer og bonusbarn) så er det musikk. Helt siden jeg var bitteliten har musikken vært min eneste flukt, mitt eneste fristed. Mamma fortalte meg at da jeg var baby så kunne hun sette meg i vippestolen foran tv med strykeorkesterkonsert på. Da var jeg helt stille.

Jeg gikk i musikkbarnehage, og har drevet med musikk aktivt i alle år frem til fylte 19 år.

To av årene jeg gikk på barneskolen ble jeg mobbet, og her ble musikken min frihet. Det eneste som fikk meg gjennom dagene var tanken på at jeg snart skulle hjem hvor jeg kunne synge og spille og overdøve smerten. Det året jeg fylte 20 ble jeg mamma, og prioriteringene ble naturligvis endret. Før dette gikk jeg på musikklinja, og jeg gikk et år på folkehøyskole med dans som valgfag.

Det kan være ganske uinteressant å lese det jeg skriver om meg selv her nå, men jeg vil få frem et poeng. Alle som går i behandling får beskjed om å gå turer i skogen, gjøre aktiviteter som gagner deg psykisk, gjøre ting som er utelukkende positivt.

For meg er musikk utelukkende positivt. Det er et bittelite øyeblikk av ren skjær lykke som jeg kan se tilbake på med glede.

I løpet av denne sykemeldingsperioden har jeg egentlig ikke fått gjort så mye for min egen del, jeg har ikke hatt tid, så jeg har tatt medisinene mine men ikke jobbet med meg selv.

Da en venn fra musikklinja kunne fortelle at han og bandet skulle ha konsert her jeg bor ble jeg kjempeglad. Jeg ble i tillegg spurt om å bli med å synge en duett, noe jeg takket ja til, selv om jeg visste at jeg kom til å bli helt utmattet etterpå. Eneste forskjellen på denne konserten og en hvilken som helst annen konsert er at den ble holdt på et utested. Altså ikke i et kulturhus med lange seterekker, ikke på en utescene på dagtid, men på et utested og den begynte klokken 23.

Kvelden kom, jeg hadde samlet opp all energien jeg kunne for å klare å komme meg i vei. Min søster og mannen kom hjem til meg først, før vi dro til utestedet klokken 23. Jeg sang sammen med de rundt klokken 01.

Og der var den følelsen, den jeg lengter etter hele tiden: et øyeblikk av lykke. Et øyeblikk av å føle seg bra nok. Følelsen av å mestre. Det varte vel i nøyaktig 3 minutter og 20 sekunder, men for meg var dette så enormt deilig.

For meg så handler det ikke om å stå på en scene, effekten hadde vært lik om jeg hadde vært hjemme hos noen og sunget til en småsur gitar. Det handler i allefall ikke om at alle skal se på meg med forventning eller beundring. Det handler om å få være der å gjøre akkurat det jeg gjorde: Levde.

Så kommer poenget mitt:

Hvordan er det forskjellig fra å gå tur i marka? Hvis dette er utelukkende positivt for min psyke, hvorfor sitter jeg da med dårlig samvittighet?

Jeg forstår at det kan bli reaksjoner, men ved å forklare så kanskje det kan hjelpe andre mennesker å forstå litt bedre.

Hva om jeg hadde vært på konsert i et konserthus fra klokken 20.00-21.30, hadde det da vært mer akseptabelt?

Hva om det hadde vært på dagtid, på en utescene på en onsdag formiddag f.eks, hadde det da vært annerledes?

Kanskje det er fordi det kan (med vekt på kan) være alkohol med inne i bildet? Jeg kan forsikre deg som leser dette at jeg kjenner min psyke så godt at det for min del å mikse sykdom + medisin + alkohol = skyte seg selv i foten.

Mitt spørsmål er: Hvor går grensen for akseptabel selvhjelp?

Er det tur i marka, men ikke på kafé?

Er det yoga, men ikke danseglede offentlig?
Er det fjelltur, men ikke musikk?

Jeg bare undrer, og håper det kan hjelpe andre til å forstå at man konstant prøver å finne små øyeblikk av lykke når alt annet virker svart.