Ansikt til ansikt med min egen diagnose

Av Gro Mari Hanem

inneholder spoilers

 
I høst har jeg fulgt med på magien i sesong 3 av SKAM. Hovedpersonen er Isak på 17 år som kjemper med å akseptere seg selv som homofil. Han blir forelska i Even, en sjarmerende og selvsikker 19-åring som hjelper Isak med å leve som – leve ekte.

Det tok ikke så mange episoder før jeg så noe mer i Even. Uro, rastløshet. Kaos. Noe vondt. Jeg så meg selv.

 

Et stykke ut i sesongen får Isak og seerne vite at Even er bipolar. Jeg hadde ant det lenge. Alt det triste jeg så i øynene hans, hint om angst i samtalene med Isak, men også det flakkende ved han, jeg kjente igjen følelsen av å ha litt for mange tanker å holde styr på, for mye å prosessere, tankerekker som springer ut av kontroll. Det å måtte holde alt inne i seg for å passe inn.

 

Jeg lever et normalt liv med min diagnose (hvis det egentlig finnes noe som kan kalles et normalt liv). Jeg er bipolar 2, og har medisiner og teknikker som gir meg god kontroll på psykdommen min. Men veien hit har vært beinhard. Å følge Even gjennom denne sesongen har slått pusten ut av meg. Han har en tyngre diagnose enn meg, bipolar 1, men det er veldig mye som er likt likevel. Prosessen fram til her jeg er i dag har kommet fram i bevisstheten min igjen, og jeg tenker mye på alle Even’ene der ute. Det de må igjennom før de lærer seg å takle sykdommen.

 

For mange var den mest sjokkerende episoden da Even fikk en manisk episode, leide en suite på Oslo Plaza og vandra naken rundt i gatene. For meg var det mest en forløsning, en kulminasjon og en bekreftelse. Even har en sykdom som gjør at han kan miste kontrollen. Det er rett og slett en ubalanse i noen kjemikalier i hjernen hans. Det vanskeligste med hele denne sesongen for meg var å se øynene til Even som spør så intenst «kan jeg få lov til å åpne meg for deg uten å miste deg? Kan jeg få prøve å forklare slik at du kanskje forstår?». Ensomhet. Det går ikke an å beskrive hvordan det er å være bipolar til noen som ikke er det. «Du kan ikke unnslippe tankene dine», sier Even. Det er sånn det er. Jeg har klart å lære å leve med tankene, men de er der. Jeg har klart å leve med følelser som ikke kjennes helt «ekte», helt «riktige»… allerede her stopper det opp, for jeg får ikke til å forklare det. Får ikke til å forklare hvordan hypomani føles. «Kaos.» «Som en rus.» Det er kanskje det nærmeste jeg kommer. Men nærmere enn det kommer ingen, bare vi som er bipolare selv.

 
Jeg har aldri opplevd et slikt fokus på diagnosen min. Aldri stått ansikt til ansikt med den. Aldri sett den utenfra. Nå har jeg sett det. Sett meg selv i en karakter i en TV-serie. Sett smerten, kaoset, fortvilelsen, beruselsen, de spontane tankene som bare må bryte ut, perfekt portrettert av den 21 år gamle skuespilleren Henrik Holm, i en karakter skapt av geniale Julie Andem.

Jeg har også sett diagnosen min bli analysert, dissekert, synsa om, romantisert og krisemaksimert på sosiale medier. Det er ikke bare enkelt. Jeg er veldig glad for at diagnosen får fokus, og at Julie Andem har satt i gang tankeprosesser og diskusjoner mellom folk. Det er rett og slett fantastisk, og et stort steg i retning avmystifisering og normalisering av bipolar lidelse. De fleste er åpne og nysgjerrige overfor diagnosen.

Men det er mye som gjør vondt også. Som når folk tolker alt ved Even i lys av at han er bipolar. Å danse til Gabrielle blir et symptom på mani. Sprø sjekketriks, en spontan personlighet, kreativitet, humor og rare påfunn. «Det er fordi han er bipolar.» Det sårer meg. Jeg kan også være veldig impulsiv, affektiv, jeg får spontane latterkramper, setter på høy musikk og danser rundt på gulvet. Det er ikke fordi jeg er bipolar. Jeg er en person som gjør sånne ting. Det er identiteten min. Den må jeg få ha uten å bli vurdert ut ifra at jeg har en diagnose.

 

Even er et speil som har vist meg ting jeg lenge har fortrengt. Jeg har vært åpen om diagnosen min i mange år, men Julie Andem har brutt opp låsen til det siste rommet i meg der det var en porsjon skam igjen. Den som handla om at det er viktig for meg å være normal. Å ikke være en byrde. Å være redd for å bli styrt av symptomer. Å ikke klare å si ting som de er.

 
Takk til Julie Andem for å ha satt opp dette speilet for meg, og for å ha låst meg opp. Nå skal jeg leve fritt og ekte på ordentlig, og ikke bare håpe at folk ser spørsmålene i øynene mine.