Åpenhet vs Taushet

Av Eline Skår

I dag morges erstattet jeg knasking av piller, og samtaler med psykiatere, med noe litt annet. Jeg erstattet joggebuksen med finkjolen og dro ut på et frokostmøte i sentrum. Tema var åpenhet vs. taushet. Et høyaktuelt tema etter VGs avsløringer av norsk psykiatri. Oslo Redaktørforening inviterte til debatt.

Hvor går egentlig grensen mellom offentlighet og taushetsplikt?

Akkurat i dag er det nøyaktig 6 måneder siden jeg lot meg intervjue av VG. Den 22.november i fjor fortalte jeg åpent om diagnosen min. Jeg fortalte om tvangsinnleggelsene mine. Og jeg delte mine opplevelser med beltelegging. Det skjedde rundt 4000 beltelegginger i 2015. 4000 er mange tilfeller. Jeg var et av de tilfellene. Og det er uten tvil det verste jeg noensinne har opplevd.

Så hvorfor lot jeg meg intervjue?

Da jeg ble gjort oppmerksom på avsløringene berørte det meg sterkt. Jeg ville gi disse avsløringene et ansikt. Jeg ville bidra til endringer i psykiatrien. Mye har skjedd siden da, og jeg har ikke angret en eneste gang på det intervjuet.

Nå, et halvt år senere, er jeg lagt inn på tvang på nytt. Men i mine øyne er ting blitt annerledes etter VGs avsløringer. Noe har skjedd med psykiatrien. Mitt inntrykk er at terskelen er høyere for å gripe inn med tvang. Heldigvis. Jeg er jo selv under tvang nå, men har en helt annen opplevelse av det. Min personlige opplevelse er at ting er i ferd med å endre seg. Da tenker jeg spesielt på at man minsker bruken av tvang, jeg tenker på måten tvangen blir utført på, og på måten man snakker om tvang på.

Hva disse endringene skyldes er vanskelig å si. Om det har en direkte sammenheng med avsløringene, eller om det skyldes mer generelle holdningsendringer, det er det nok ingen fasit på. Jeg tenker at det handler om begge deler. Sikkert flere ting og. Men jeg tenker at det at det har vært så mye fokus på tvangsbruk har nok påvirket holdningene til folk.

Så over til dagens problemstilling. Hvor går denne grensen på åpenhet?

- “Pasienter bindes fast ulovlig”

- “Pasienter blir liggende sovende i belter”

Dette er bare et par eksempler på mange overskrifter. Dette kunne ikke ha blitt avslørt uten opplysningene, tvangsprotokollene, som VGs journalister fikk tilgang til. Det, for meg, sier noe om hvor viktig offentlighet er.

Tilstede på debatten i dag var VGs journalister, en jurist, en representant fra Den norske legeforeningen, pasientombudet i Oslo og Akershus, og Stortingets helse- og omsorgskomite. Dagens debatt skapte sterke reaksjoner hos panelet. Dette er klart noe som engasjerer. Det skapte også sterke reaksjoner i meg. Jeg ble faktisk helt svett der jeg satt, for temaet som ble diskutert har omhandlet, og omhandler fremdeles meg i svært stor grad. Dette er noe som berører mange.

Det er ingen tvil om at VGs journalister stiller i egen klasse av hva angår journalistikk. Men selv om alle er av den oppfatningen av at den jobben VG har gjort er bra så er det fremdeles noen som mener at åpenheten, denne offentligheten, har gått for langt, og at det ikke beskytter pasientene godt nok. Det er for meg vanskelig å forstå.

Det er stor forskjell på innsyn i anonymiserte pasientopplysninger og på taushetsbelagte personopplysninger. I denne saken, i disse avsløringene, har pasientene blitt anonymisert, og man har fått avslørt ulovlig bruk av tvang. Alle trenger ikke stå fram slik jeg gjorde, men ulovlig tvangsbruk er ikke greit, og det må opp og fram. Kun slik kan vi få til endringer.

Skal fokuset på om man har brutt taushetsplikten gå foran fokuset på pasientens beste?

I mine øyne er ikke dette noe å vurdere engang. Og jeg vet litt om hva jeg snakker om. Juristen i dag nevnte noe om at det står i loven at allmennheten har rett til å vite om det som går ut over offentlige helsetjenester. Det vil jeg si at denne tvangsbruken i aller høyeste grad har gjort. Det har skadet enkeltmennesker. Mennesker som deg og meg. Jeg behøver ikke utdype dette noe mer.

Jeg skjønner faktisk ikke problemet. Kan ikke pressen bli sett på som en kontrollerende part? Helsevesenet tjener absolutt ingenting på å være lukket.

La meg bare gjøre det helt tydelig. Det er forskjell på å lese høyt fra et sensitivt pasientjournal og på å avsløre ulovlig bruk av tvang med anonymiserte tall. Vi som samfunn har et ansvar. Det er mennesker det handler om. Sårbare liv skjuler seg bak disse tallene.

Jeg takker de fantastiske journalistene i VG for den jobben de har gjort. Jeg takker også sykehusene som valgte offentligheten. Nå kan vi få til endringer. Jeg, som for tiden er pasient på et psykiatrisk sykehus, kan si at jeg ser endringer i praksis.

Nå kan det bare bli bedre.

Dersom du har lyst til å lese hele intervjuet med meg i VG kan du trykke her.

Eline Skår har sin egen blogg.