Å telle kalorier

Av Hedda

I over ti år eksisterte jeg inni et spiseforstyrret fengsel. Et mørkt sted preget av frykt, smerte og tvangspregede tanker og handlinger. For meg handlet anoreksien ikke om et ønske om å bli tynn. Det handlet ikke om utseendet i det hele tatt. For svært mange gjør det ikke det. Det er komplekse krefter i spill, knytta til miljø så vel som gener, som fører en inn i denne sykdommen. For mange blir anoreksi, og andre former for spiseforstyrrelser, en måte å håndtere livet på. Håndtere smertefulle erfaringer og traumer. Så også for meg. 

I å telle kalorier fant jeg en form for kontroll. En kontroll jeg opplevde å ha blitt frarøvet. Jeg kunne bestemme nøyaktig hvor mange kalorier som gikk inn i kroppen min. For en mestringsfølelse. For en evne til disiplin å kunne si nei til fristelser andre sa ja til. Der matmengden ble mindre og mindre, økte antall timer brukt på trening tilsvarende. Alle de vonde følelsene som overveldet meg, det var som om de forsvant når jeg løp. Syklet. Svømte. Løp mer. I treningen kunne jeg flykte unna alt som var vondt. Glemme det for en stund. 

Konsekvensen? Tallene på vekta gikk gradvis nedover. Kroppen min ble stadig svakere, sykdommen sterkere. En følge av undervekt er kognitiv svekkelse. Jeg klarte ikke lenger tenke rasjonelt. Mat ble til noe å frykte. Jeg ble rigid. Hver dag måtte være lik. Samme antall kalorier. Samme antall timer trent. Det rigide ble det trygge. Sykdommen spiste meg opp innenfra, men jeg opplevde den som nødvendig. Nødvendig fordi jeg trengte den kontrollen. Jeg trengte tryggheten og muligheten til å flykte fra vonde erfaringer. 

Behandling? Nei. Det fremsto som skummelt. Å gi slipp på noe som hjalp meg til å komme meg gjennom dagene? Kanskje hadde jeg en liten, svak stemme inni meg som prøvde å si at det jeg gjorde var farlig. At jeg risikerte livet ved å sulte meg og presse kroppen min til fysisk aktivitet. Men den stemmen var ikke sterk nok. Noen forsøk ble gjort opp gjennom årene på å endre spise- og aktivitetsmønster, mest for andres del. Fordi pårørende var bekymret. Inni meg ville jeg egentlig ikke, jeg kjente ingen vilje til å gi helt slipp. På mange måter var jeg avhengig av sult, trening og de følelsene det ga meg. 

Sånn gikk ti år. Opp og ned. Noen tilsynelatende gode perioder, etterfulgt av forverring av sykdommen. Sporadiske samtaler med ulike terapeuter. Fortvilte og redde pårørende som prøvde å hjelpe. Helt til sommeren i forfjor. Da gikk det ikke lenger. En kropp orker kun så mye. Kun så mye, så sier den stopp. Organene svikter. Det kunne vært meg. Det kunne vært meg som sultet meg til døde. Takket være sykehusinnleggelse ble det ikke det. Først på somatisk der kroppen min kjempet mot døden, så overføring til akuttpsykiatrisk og til slutt på Regional avdeling for spiseforstyrrelser på Ullevål. 

Da jeg kom dit holdt sykdommen meg i et mentalt jerngrep og jeg strittet i mot behandlinga så godt jeg kunne. Men ansatte der ga ikke opp. De møtte meg med kjærlighet og varme. De forsto at motstanden mot behandling bunnet i frykt. Frykt for å miste alt jeg opplevde som trygt. Gjennom beinhard kamp, gjennom å møte frykten i måltid etter måltid ble kroppen min gradvis bedre. Med mer næring begynte hjernen også å fungere bedre. Jeg klarte å forholde meg mer rasjonelt til egen situasjon og forsto at de ansatte ønsket å hjelpe meg. Hjelpe meg å finne en ny trygghet. Skape et liv der de destruktive sykdomshandlingene ikke lenger føltes nødvendig for å komme meg gjennom dagene. Ett år var jeg der. Ett år med mye smerte og frykt, men også latter og ikke minst : tilfriskning. Noe endret seg inni meg; det vokste frem et ønske om å bli fri. 

Jeg er ikke frisk. Ikke ennå. Det er en lang og kompleks prosess, slik det å utvikle sykdommen er. Men jeg skal bli fri. Anoreksi ble en måte å være i verden på for meg, nå må jeg lære å leve uten. Tryggheten den gir, dreper meg. Kontrollen og rigiditeten begrenser livet mitt. Tragedien som skjedde med den 13 år gamle jenta fra Bærum i januar gjør dypt inntrykk. Fordi det er uendelig trist for henne. Fordi det kunne vært meg. Fordi det kunne vært så mange andre. 

Hvis du som leser selv sliter med en spiseforstyrrelse: Vit at du ikke er alene. Vit at selv om behandlingstilbudet er mangelfullt, så ER det hjelp å få. Og vit at ditt liv er verdt å kjempe for. Det kan bli bedre. Og du kan finne andre måter å overleve på som ikke ødelegger deg fysisk og psykisk.