Å straffe seg selv

Av anonym

 

I 2009 begynte jeg 2. året på videregående. Jeg var uthvilt etter et år fri fra skolen med bare jobb. Jeg hadde slitt mye psykisk i flere år allerede, men jeg hadde endelig klart å bekjempe selvskadingen, og sårene mine hadde blitt arr. Jeg var fylt 18, jeg var blitt voksen og flinkere til å takle mine egne utfordringer.

 

Det jeg trodde skulle bli et bra skoleår, med ny motivasjon og nye mennesker rundt meg, skulle vise seg å bli mitt verste, ikke bare skoleår, men de verste årene i mitt liv.

 

Jeg fikk kontaktlæreren jeg ønsket meg. Han kule. Han som var litt som oss ungdommene, han som alle likte. Han kjente til meg fra før av. Han var med på møtet der det ble avgjort at jeg skulle avslutte utdanningen året før. Han visste at jeg sleit. Det var en prisverdig trygghet for meg.

 

Tryggheten varte ikke lenge. Bare dager etter skolestart skulle det vise seg at læreren min hadde spesielle intensjoner. Han sendte meg stadig tekstmeldinger, og meldinger på sosiale medier. Uten å utdype det noe mer, så dreide de seg i hovedsak om sex, og om “knulling” og “fitte” og en rekke andre ord som gjør meg kvalm.

 

August var over, og det var blitt høst. Jeg hadde, på min egne snille måte, prøvd å gi uttrykk for at jeg ikke ville dette. Jeg kunne banket i bordet og sagt “NEI!”, men det var det vanskeligste jeg kunne gjøre. Jeg turte ikke. I frykt for karakterene mine og for skoleåret videre, men mest av alt i frykt for avvisning. Isteden hadde jeg funnet frem barberbladene mine og straffet den som fortjente det mest – meg selv.

 

Det var 28 september, og jeg hadde sovet minimalt den siste måneden. Jeg bodde på en liten øy på denne tiden, men tilfeldigvis denne høstkvelden var jeg på fastlandet for å handle kontantkort. Læreren min sendte meg en tekstmelding der han spurte om vi skulle treffes. Han var rett borti gata. Jeg ble redd, men sa så klart ja. Alt sto jo på spill. Tenk om han gjorde meg noe om jeg avviste han.

 

Jeg satt meg inn i bilen hans. Hjertet hamret, jeg svettet i hendene og alt jeg ønsket var at mamma skulle komme å hjelpe meg. Tre kvarter senere kjørte han meg til fergen. Jeg sprang inn på toalettet og kastet opp. Maskaraen fløyt i hele ansiktet. Hvorfor så han ikke at jeg gråt? Jeg sov ikke den natten.

 

Jeg kom for sent på skolen flere ganger i uken og sov i timen nesten daglig. Så klart fikk jeg kjeft og tilsnakk. Jeg hadde dårlig atferd. Jeg gikk jo tross alt ut av timen når det passet meg. Jeg måtte jo straffe meg selv. Jeg måtte kutte meg.

 

Jeg kunne ikke holde på hemmeligheten min lengre. I starten var jeg ganske åpen om tekstmeldingene til venner. Men jeg forstod ikke alvoret før det faktisk var for sent. Det var for sent.

 

Jeg fortalte alt til helsesøster på skolen. Hun som hadde hjulpet meg gjennom skolehverdagen tidligere. Jeg nevnte ikke navn. Men av en merkelig grunn (…) hadde hun forstått hvem det var.

 

Hun kunne ikke holde på hemmeligheten min alene. Hun fortalte det til sin gode venn og kollega sosialrådgiveren, med min tillatelse. Jeg hatet han litt. Jeg var sint fordi en mann som han skulle blande seg i mitt liv. Ikke visste jeg at dette var starten på et enda større helvete.

 

I ettertid fikk helsesøster og rådgiver overtalt meg til å anmelde. Det etter en uprofesjonell opptreden fra rektor. I første omgang ble skoleledelsen informert. De konkluderte med at dette var et kjærlighetsforhold, og at læreren ikke hadde gjort noe galt. Han ble ikke engang suspendert fra sin stilling, men jeg ble oppfordret til å bytte klasse. Jeg vet ikke hva som preget meg mest; selve overgrepet, eller det å bli mistrodd av både skoleledelsen og fylkeskommunen.  

 

Etter avisoppslagene spredte ryktene seg som ild i tørt gress. Jeg hørte folk si ting som at jeg hadde gjort dette for karakterer og at det var jeg som var ulven, at jeg hadde anmeldt kun for å starte et helvete. Jeg leste blogginnlegg som kjente og ukjente hadde skrevet. Det var mye stygt. Alle likte jo han. Han var kul og ålreit. Det var mange som støttet meg også, til og med et par lærere. Men jeg valgte selvfølgelig å fokusere på det negative.

 

Da dommen falt, etter et år med etterforskning, tok saken en annen vending. Jeg var ikke ulven lengre. Alle bevisene var jo lagt på bordet. Jeg hadde faktisk ikke gjort noe galt, selv om jeg fikk så mye negativt at jeg trodde på det selv. Han ble fengslet. Men det som var min oppreisning var å endelig bli trodd. I dag synes jeg det et forferdelig trist at det må gå så langt.

 

Jeg slet mye mens saken pågikk, og i årene etterpå. Selvskadingen ble ikke annet enn verre. Jeg gikk til psykolog opp til to ganger i uken, jeg var lagt inn på psykiatrisk og jeg gjorde forsøk på å ta mitt eget liv.

 

Jeg vil bare si at jeg i dag har det veldig bra. Jeg trodde aldri livet mitt skulle ta den vendingen den har tatt. Jeg har blitt 24 år. Jeg er samboer med en mann som elsker meg for akkurat den jeg er. Med arr både på kroppen og i hjertet. Jeg har nylig blitt mamma. Jeg skal våke over datteren min resten av mitt liv. Jeg skal med mine erfaringer sørge for å gjøre alt jeg kan slik at hun får et godt liv.