Å leve med PTSD

Av Wenche Rothaug

Det er ikke så lett å forstå posttraumatisk stresslidelse, men la meg gjøre et forsøk på å beskrive hvordan jeg opplever og lever med lidelsen PTSD. Barnebokfiguren larven Aldrimett, er alltid sulten og leter høyt og lavt etter mat for å stille denne sulten. Da jeg var lita, lette jeg høyt og lavt etter måter å unngå den jeg var redd. Men siden den jeg var redd bodde hjemme hos meg, var det umulig. Det var slik jeg ble barnet Alltidredd og ulike overlevelsesmekanismer trådte til. Dissosiasjon var en av dem. Den plasserte følelsene mine i en slags kokong og skapte mental avstand ikke bare til overgrepene, men til livet i sin alminnelighet. Dissosiasjon utsetter blant annet følelsesreaksjoner til senere, til faren er over. Når faren varer i flere år, blir det etter hvert fullt. Veldig fullt. Men det kjente jeg ikke, for inne i kokongen var jeg nummen.

Jeg visste aldri når neste overgrep ville skje. Bare at det ville skje. Derfor ble det hverdagslig å gå på tå hev, puste anspent og ha antenner i full sving. Frykten var ordløs, stuet bort og tøt ut som magesmerter, fordøyelsesbesvær, hodepine, konsentrasjonsvansker, sinne… Og farting. Det å være i farta hjalp dissosiasjonen til å holde vonde tanker og følelser unna. Og ble en måte å være et mindre tilgjengelig bytte på. Denne beredskapen ligner på den som mennesker i krig lever med, og skjer helt ubevisst.

Redselen satte seg fast og ble en del av meg. Jeg forble uvitende om denne normaltilstanden fram til for noen år tilbake, da jeg hadde avsluttet ti uker helhetlig traumebehandling ved Betania Malvik. Smått begynte jeg å oppdage en helt ny kroppsfølelse; ro. Det var spesielt. Jeg forsto etter hvert at jeg aldri har vært avslappet, bare mer eller mindre redd. Det måtte en «kontrastfølelse» til for å oppdage det.

Nå dreier livet mitt seg mye om å lage en ny normaltilstand i kroppen. Finne ro og samtidig leve utenfor kokongen. Og så lenge jeg styrer hverdagen sjøl, har forutsigbarhet og retrettmuligheter, går det greit. Det triste er at det betyr et liv utenfor arbeidslivet. Det fine er at jeg er mer mentalt til stede, sover bedre og forstår mer av meg sjøl.
Sjølsagt hender det at komfortsonen må forlates. For eksempel sist høst på dugnad, da det ble forventet at jeg skulle stå fire timer i kiosk på fotballcup. Og jeg som voksen og ansvarlig, stilte opp. Man gjør jo det.

Det var mylder, lyder, bevegelser og trengsel. Helt vanlige sanseinntrykk når mange mennesker er samlet. Slike uoversiktlige omgivelser antenner noe i meg. Det tar fyr i gammelt ubrukt krutt i amygdala, reptilhjernen, senter for blant annet fare og flukt. Min amygdala blir fort overivrig, og i sin iver etter å kvitte seg med overskuddsfrykt, skiller ikke mellom skitt og kanel. På utsida sto jeg i kiosken, voksen og tilsynelatende ubesværet. Kanskje litt hektisk. På innsida sto Alltidredd i full fyr. Det er en ujevn match når kroppen skriker «FARE!!», og fornuften hvisker «neida, det er trygt». Etter to svette timer blåste vinden gudskjelov min vei. Partyteltet som kiosken var rigget til under, vrengte seg i et vindkast og kaker og vafler ble fulle av regn. Etter å ha avviklet foretaket, fartet jeg hjem. Jeg så sikkert ut som en unnasluntrer, og jeg følte meg som en. Men skulle jeg klare å være med minstemann på kamper senere på dagen, trengte jeg ro. Etter et par timer alenetid hjemme, sto jeg på sidelinja og heiet.

Nå har jeg oftere og oftere stunder uten frykt i kroppen. Den begynner å skjønne at faren er over. Jeg vet ikke om jeg noensinne vil klare å berolige Alltidredd fullstendig, men jeg jobber med saken. Sjøl syns jeg det går rette veien. Så får nå tida vise…