Å leve med PTSD

Av Christina Dahl 

Om meg:

Jeg er i slutten av førtiåra, skilt, alene med fire mindreårige barn. Bor på en liten landbrukseiendom, ganske langt fra andre mennesker. Føler meg trygg her. Trygghet er ekstremt viktig for meg.

 

Jeg er relasjonstraumatisert. I mitt tilfelle betyr det at jeg har opplevd seksuelle overgrep, fra en eldre slektning fra jeg var fem til jeg var ca 15 år.

Som de fleste traumatiserte gjenopplever jeg skrekken ved traumene, i form av mareritt og flashbacks og lignende.

Men relasjonstraumatiserte har i tillegg ekstramomentet i dette med «relasjon», at man sliter i forholdet til andre mennesker.

Jeg er diagnostisert med kompleks PTSD og tilbakevendende depresjon, i tillegg til en god del somatiske tilstander, mange av dem sannsynligvis som en følge av overgrepene. Anna Luise Kirkengen har påvist direkte sammenheng mellom overgrepstraumer og mange medisinske tilstander. Jeg har flere av disse tilstandene. Jeg har tatt en grei utdanning innen pedagogisk profesjon, men er i dag ufør.

 

Barnet:

Det var min egen feil.

Han sa det: Jeg ville det jo sjøl. Jeg tok imot gavene han ga meg, jeg gjorde ikke motstand, jeg sa jeg var glad i ham.

Men det var ikke sant, jeg ville det ikke, jeg HATET det jo!

Men jeg kunne ikke komme meg unna, for om jeg sprang vekk, eller gjorde motstand, eller prøvde å nekte, så straffet han meg. Enten med en gang, eller neste gang.

 

Derfor måtte jeg finne på lurere ting for å slippe unna.
Forutse. Være i forkant, konstant. Kontroll.

Alle muligheter.

Hvem som kom innom, var det folk som kunne gjøre ham irritert, eller glad?

Var det alkohol med i bildet? Øl, da ble han mest lystig, og ikke nødvendigvis spesielt voldelig. Vin, da ble han gjerne sentimental, sjølmedlidende og trøtt. Sprit, da kunne han bli irritabel, og voldelig.
Været, var det varmt? Det kunne slå begge veier.

Kunne jeg holde meg unna, uten at han tok igjen seinere? Mistenkte han at jeg unngikk ham, ble jeg straffet for det.

Hele tiden med et øye på hver finger, se, over alt, samtidig. Lytte, etter forandringer, i stemmen, i måten han brukte redskaper og verktøy på. Smake på stemningen, lukte etter fare.

Et jaget, lite dyr.

 

Hele tiden. Bevisst, konstant, ikke tenke på annet. Bare… unngå farene, det var det eneste som betydde noe. Unngå, mulig bare utsette. Kanskje var ikke utsettelser en fordel, det kunne straffe seg. Vurdere situasjonen, fram og tilbake, absolutt hele tida. Noen ganger la det skje, noen ganger kanskje til og med ta initiativet. Da ble han fornøyd, og jeg slapp unna en del av volden. Men jeg slapp ikke unna kvalmen.

Det var jo min egen feil…
Etterhvert ble denne vaktsomheten automatisert. Trengte ikke TENKE på det, det gikk av seg sjøl.

 

Det hjalp nok. Ble sikkert noen færre voldtekter ut av det. Men hver gang jeg mislyktes, økte sjølforakten. Det var jo min egen feil. Til syvende og sist var jeg jo alltid medskyldig.

Et jaget, lite dyr.

Fem år…

 

Den voksne:

Automatisering, overlæring, sitter. Hardt. Avlæring er mye vanskeligere enn innlæring. Så jeg fortsatte denne radaren. Uten å være den bevisst.

Lever livet i en konstant “kode rød”. Sliter meg ut på å opprettholde en ekstrem grad av trygghet. Må ha full kontroll. Over meg sjøl, men også andre. For å forhindre at de kan kontrollere meg og dermed påføre meg den vonde litenheta. Smerten. Jeg orker den ikke.

Alt for å slippe opplevelsen, følelsen av forakt, nedlatenhet, respektløshet fra andre. Samt egen smerte, skam, sjølforakt.

Livsnødvendige strategier da jeg var liten, bare ødeleggende og utslitende nå.
Men jeg vet ikke om annet. Jeg vet vel at det finnes noe annet, noe sannsynligvis mer behagelig, men “mer behagelig” er identisk med sårbart og svakt, og det kan jeg ikke være. Den behageligheten er ikke for meg. Jeg skjønner heller ikke at andre våger den. Våger være sårbar.

Jeg velger rustningen. Avstand.

Jeg er ikke ensom, sjøl om jeg velger å være alene.
Det er fryktelig slitsomt å måtte forholde seg til mennesker på den måten jeg gjør. Da er det lettere å være alene.

Jeg står knapt på beina lenger. Er fullstendig utslitt av å holde denne rustningen.
Men jeg vet ikke om annet.

 

Å alltid balansere i relasjonen til andre. Alle relasjoner blir asymmetriske. Å måtte være i forkant, alltid, tolke både mennesker og situasjoner, for å unngå farlige og vonde episoder.

«Farlige» for meg er ikke mennesker som utgjør fysisk fare. Det er de som kan gjøre meg liten. Som kan få meg til å gjenkjenne følelsen av å bli tråkket på, spyttet på, av forakt, fornedring, nedverdigelse. Som kan få meg til å føle meg liten. VONDT liten. Sårbar. Naken. Hudløs. Forsvarsløs. Og verdiløs.

Fordi det var jeg som barn. Gang på gang. Verdiløs. I hvert fall var det det jeg fikk signalisert, hver gang han voldtok meg. Hver gang andre så vekk. Ikke trodde på meg. Ikke ØNSKET å tro på meg. Eller visste at jeg snakket sant, men valgte å ofre meg heller enn ham. For de fantes, de som visste.
Svik. Gang på gang. Av alle som skulle ha beskyttet meg, men som valgte å ikke gjøre det.

 

Verdiløs. Som menneske. Verdi bare som en bruksgjenstand.
Andre mennesker har verdi i seg sjøl. Jeg har ikke det, annet enn det jeg kan være for andre. Så vil jeg ha verdi, må jeg yte for andre. Men da balanserer jeg hardt på retraumatisering.

 

Balanse, hele tida. Utslitende.

Skrekk og smerte. Skyld, skam og sjølforakt.
Det er fundamentet for overgrepsutsatte.

 

Vi VET, med hodet, at det var overgriperen som gjorde noe galt. Ikke vi. Likevel får alltid tanken om «hvorfor sprang jeg ikke min vei, hvorfor gjorde jeg ikke mer motstand, hvorfor sa jeg ikke tydeligere nei, hvorfor gjorde jeg ikke mer, hvorfor, h v o r f o r, HVORFOR» næring, fra ulike hold. Også oss sjøl.

Som om overgrep, uansett type, noensinne er offeret sin feil…

Sjølforakten er med, hele tida, som en agg, uansett hva jeg gjør. Tar jeg imot hjelp, så spytter jeg på meg sjøl for det: «Enn å ikke klare seg sjøl, jævla dott!».

Tar jeg IKKE imot hjelp, så forakter jeg meg for det også: «Herrejesus, for en idiot. Hjelp vokser ikke på trær, jeg er heldig som får, ikke la sjansen glippe, for ¤&/&!»

Jeg er feil uansett hva jeg gjør.

JEG er feil. Det er MIN skyld.

Sliter med å skille mellom skyld og ansvar.
Jeg VET at skylda for det som skjedde ikke er mi, men at ansvaret for å komme videre er mitt.

Trenger kanskje egentlig mest at noen kan ta fra meg noe ansvar, skjære igjennom noe av alt jeg sliter med, forstå når ungens forsvarsmekanismer blokkerer for den voksnes mer fornuftige reaksjoner.
Jeg er fremdeles et barn i en del sammenhenger.

 

Forresten så kan jeg ikke få nødvendig hjelp heller. Terapeutene ga alltid opp. Kom ikke gjennom forsvarsverkene mine. Forsto ikke mine behov for å teste hvor trygge de var.

Aggresjon.

Ungens behov for å bli sett, akseptert. Akseptert på tross av sin egen «skyld» i det som skjedde.

Mitt behov for ungens emosjonelle tilnærming til situasjonen.

Behovet for å få balansere på denne litenheta, og ende opp trygt liten, som motvekt til alle de gangene jeg har blitt vondt liten.
Ungens behov for å få KJENNE – ikke bare bli fortalt – at hun har verdi utover det å være en gjenstand til bruk for en gammel manns nedverdigende forlystelser.

 

De stempla meg som umotivert og vanskelig. Ga opp.
Det bare fortalte meg at ingen var trygge nok, og det visste jeg jo allerede. Fikk bare bekreftet viktigheten av å ha stålkontroll, og at tryggheten ene og alene ligger hos meg sjøl.

 

I etterkant ser jeg at det er greit at jeg ikke fikk den hjelpa. For jeg vet nå at jeg ikke takler slik «profesjonell» hjelp. Den «kalde», kliniske, profesjonelle hjelperen vil bare gjøre meg vondere.

Å være en som andre må beskytte seg mot.

Få sine tilmålte minutter og så måtte klare seg sjøl igjen; inn døra, prate logisk, kognitivt, fornuftig, ut døra, ferdig til neste gang Og når man anses som ferdig: Lukke døra for godt, takk og farvel til «hjelperen».

Sorry, jeg er ikke der. Og kommer aldri til å være der.

Relasjoner?

Et munnhell sier at er man skadd i relasjon, må man heles i relasjon.

Men hvordan skal jeg våge? Våge å stole på et menneske, enten det er snakk om en profesjonell «hjelper», eller et annet menneske, en potensiell venn? For ikke å snakke om en «kjæreste»?? Jeg er fullstendig klar over at samboerforholdene mine har havarert veldig mye på grunn av mine reaksjoner. Mine fryktreaksjoner, som de aldri kunne forstå. Naturligvis ikke, jeg forsto dem ikke sjøl en gang.

Hvordan skal jeg våge å gjøre meg så sårbar, så forsvarsløs?

Å frivillig stille meg i den situasjon at jeg lar noen få makt og mulighet til å skade meg, smerte meg? Med eller uten vilje? For det er det vanskeligste: Folk trenger slett ikke ØNSKE å gjøre meg vondt; de gjør jo sjeldent det! Jeg kan få vondt uansett, fordi jeg er så sårbar. Det er jo ikke deres feil at jeg er sårbar, dermed blir det feil av meg å involvere andre i meg. Det er dårlig gjort av meg.

Jeg takler ikke tap. Og ikke svik. Sjøl om de er opplevde, mer enn reelle.
Folk som blir borte, er tap. De er også opplevd svik. Ikke reelle svik, jeg vet det, men det føles likedan.

Det føles likedan som den gang da folk visste, eller forsto, hva jeg opplevde, og bare forsvant.

Så når folk i dag også «forsvinner», på en eller annen måte, så er følelsen, smerten, opplevelsen av svik, den samme. Ikke i hodet. I kroppen. I magen. I ungen.

Den kvalmende vonde følelsen av å bli overlatt til meg sjøl og ikke være verd. Jeg får klare meg sjøl, er beskjeden.

Ikke i hodet mitt. Bare i følelsene mine.

«BARE» i følelsene.

De er ikke verd noe. Lik som meg.