Å leve med en som lever med angsten.

Av Frida Thuen Lie

Mitt ønske

Min erfaring og opplevelse av å bo sammen med en som er psykisk syk er ikke absolutt, og heller ingen fasit. Andre som lever i lignende situasjon som meg kan ha det på en helt annen måte. Men jeg ønsker å fortelle om når jeg møtte på psykisk sykdom for første gang, hvordan det går i hverdagen og hva jeg mener at du som venn, kjæreste eller familie kan gjøre for å lette litt på stemninga/situasjonen/livet/det som lar seg lettes.

 

Første møtet med psykisk sykdom

I min oppvekst opplevde, eller oppfattet jeg ikke psykisk sykdom hos mine nærmeste. For alt jeg vet kan noen av mine nærmeste ha slitt med psykisk sykdom uten at jeg har vært klar over det. Jeg hadde derfor ikke et bevisst møte med psykisk sykdom før jeg begynte på folkehøyskole i en alder av atten. Jeg fikk venner som fortalte meg at de slet med blant annet depresjon og angst. På en folkehøyskole er man tett på hverandre i utgangspunktet, så møtet med psykisk sykdom ble også veldig tett på. Noen var veldig åpne med å fortelle meg hvordan de hadde det med psyken sin, mens andre ikke var så åpne. Deriblant Sivert.

Meg og Sivert ble sammen ganske tidlig på folkehøyskolen, på det tidspunktet var jeg forholdsvis uvitende om Siverts psykiske helse. Det gikk en del måneder før jeg faktisk forstod hvorfor han slet med å stå opp om morgenen eller hvorfor han kunne være mutt og stille over lengre tid. I starten kunne jeg bli irritert fordi jeg bare antok at han var lat eller gretten. Det er dessverre det uvitenhet om noens psykiske helse kan føre til. Etter at Sivert gradvis fortalte mer om seg selv, falt bitene på plass. Han kom ikke for sent til skolen fordi han var lat, han hadde angst for å stå opp og gå ut blant folk. Han var ikke stille og mutt over lengre tid fordi jeg var kjip å være med, det var fordi han hadde tjue samtaler i hodet sitt på en gang og hadde ikke energi til å holde nok en samtale utad.

 

Hverdagen

Det som opptar mesteparten av livet til hvem som helst er hverdagen. Det å leve med noen som lever med angsten fører nødvendigvis ikke til en ”normal” hverdag. Det er altså slik at med psykisk sykdom er ingenting forutsigbart eller lett å forholde seg til. Sivert kan våkne opp med et ønske om å ha en givende og flott dag på jobben, komme seg på trening, lage middag på kvelden og ha en helt ren kjøkkenbenk etterpå. Det er et ønske som ikke alltid er så lett å oppfylle. Noen ganger kan det gå to uker uten å ha en god dag, mens andre ganger kan det være fire dager på rad med å få til alt det han hadde planer om å få til. Påvirker det meg? Til tider, ja.

Jeg anser meg selv som psykisk frisk og har det fint med meg selv. Jeg har selvfølgelig tunge dager som alle andre, men jeg er hovedsakelig frisk og lykkelig. Jeg opplever allikevel at psykisk sykdom kan i forskjellig grad smitte. Jeg har etter tre og et halvt år sammen med Sivert lært meg hva som gjør at jeg holder meg frisk. Enkelt, men vanskelig nok: kommunikasjon. I starten da jeg og Sivert var samboere, ble jeg lett påvirket av Siverts humør og energi. Mye av det var fordi jeg ikke ante hva som skjedde i hodet hans. Mye av grunnen var nok fordi han ikke visste hva som skjedde selv. Jeg kunne føle meg tung, sliten og tiltaksløs på dårlige dager. Jeg kunne gjøre det samme som Sivert hvor jeg ikke ville snakke eller gå ut. Jeg trivdes såpass på studiet at det ikke påvirket studiehverdagen min, men kvelder og helgene kunne være tunge. Etter at jeg flere ganger nærmest tvang Sivert til å snakke om hva som skjedde inni hodet hans og hva slags humør han var i, ble det automatisk lettere for meg å forstå. Jeg ble gradvis lettere til sinns og Sivert begynte etterhvert å snakke mer på eget initiativ. Det gjorde hverdagen vi har sammen så mye lettere. Vårt hverdagsliv som samboere er veldig fint, og består hovedsakelig av tøys (dere som har oss på Snapchat vet hva det går i), respekt og kommunikasjon, hvor det siste punktet faktisk er det absolutt viktigste. Særlig når hverdagen ikke alltid er forutsigbar og lett å forholde seg til.

 

Til slutt, hva kan man gjøre hvis du lever med noen som lever med psykiske lidelser?

For det første, du kan ikke friskmelde en med psykisk sykdom. Du kan prøve så godt du kan, men det kommer dessverre ikke til å skje.

For det andre, det er ikke din feil. Dette trodde jeg ofte i starten, men har lært at det er virkelig ikke tilfellet. Hvis din venn, kjæreste eller ditt familiemedlem som sliter med psyken virker sur, irritert eller lei, så er det ikke deg og ditt nærvær som er grunnen. Ikke tro at du har gjort noe galt, det er bare hen som sitter med tusen tanker i hodet og sliter med å bruke enda mer energi på å holde humøret oppe.

For det tredje, ikke mas for mye. Jeg har mast på én ting hos Sivert, og det er å snakke med meg om hvordan det går. Det har for oss fungert veldig bra. Det er derimot noen ting, mener jeg, som ikke burde mases om. En person som sliter med psyken har ofte en tendens til å tenke seg selv ned, langt ned. Så hvis du i tillegg sier, «Årh, kan du ikke bare komme deg opp og ut litt?» Eller, «Prøv å smil litt mer da!». Det medfører kun til bekreftelse på vonde tanker din venn/samboer allerede har om seg selv  Veien derfra er bare lenger ned.

For det fjerde, tilpass der du kan. I mitt tilfelle tilpasser jeg i sammenhenger hvor det kan bli tett med folk eller andre stressende situasjoner. Hvis vi skal ta en buss et sted og bussen er så full at Sivert kommer til å være på randen av et angstanfall, foreslår jeg at vi tar neste buss. Kanskje vi kommer fem-ti minutter senere, men resten av dagen eller kvelden blir mye lettere for oss begge. Det er også mulig å foreslå å gå på butikken alene hvis du ser hen kvier seg for å gå ut. Generelt sett, bli kjent med hvordan din kjære, psykisk lidende venn pleier å reagere i stressende situasjoner. Det kan være vanskelig å se, men basert på min erfaring blir det til stor hjelp hvis du lærer deg noen av kjennetegnene.

For det femte, og siste, vær der. Vis at du er der for å støtte og være en venn selv om hen ikke har en god dag eller periode. Jeg tror at mange som sliter med psykisk sykdom er redd for å miste alle rundt seg ved å vise at man sliter. Kanskje de er redd for å bli en byrde som venn eller kjæreste. Rett og slett, bare vær der, vis at du bryr deg, gi en kos og verden blir gradvis et bedre sted.