Å feire jul med angsten

Av Liv Hege Skaflestad

Nå har det seg slik at det er jul, igjen. Den verste tiden av året for mange, spesielt de som sliter psykisk. Jeg er en av dem. Da tenker jeg «ikke få panikk», og da skjer det, panikken kommer. Jeg blir langt nede. Dette har jeg begynt å tenke på i oktober, så forberedelsene for en med angst sitter alltid lenge i. Jul og nyttår for meg betyr bare at enda et år har gått uten oppnåelse. Jeg er fortsatt i samme livssituasjon. Jeg fungerer ikke verken sosialt eller som et individ i mitt samfunn. Jeg bare er der.

Våkner flere ganger i løpet av nettene, finner ikke roen i meg selv. For smiler heler tiden. Julen handler om det å gi. Gi glede, gaver, håp og den slags. Hva med oss som sliter psykisk? Vi passer ikke inn. Ikke har vi det ekte smilet, håpet eller gleden. Hater ikke julen på noen som helst måte. Elsker å forberede meg med julemusikk og pyntingen. Kjøpe de få gavene til dem jeg er glad i og setter pris på. De siste årene har julen vært preget av angst. Ingen vonde minner fra denne høytiden, jeg klarer ikke få den gleden og roen.

Det starter som regel nå i begynnelsen av november. Det er da jeg virkelig begynner merke det. Anspentheten, vond rydd, pustevansker, hyperventilerer, gråter, den vonde klumpen i brystet, utslitt, redd og den vonde følelsen. Føler ikke jeg passer inn. Familien som jeg før alltid har vært så glad i, føles som en tung byrde. Har hatt kjæreste nå i 15-16 mnd, og enda ikke møtt familien hans. Jeg vet det høres surrealistisk og rart ut, men det er vanskeligere enn som så. Jeg tror på ingen måte det er noen vonde mennesker, tvert imot. Det bare stopper helt opp for meg, er ikke meg selv.

«Tenk om det skjer noe uventet? Tenk om de ikke liker meg for den jeg er? Tenk hvis, tenk om!» Sier jeg hele tiden.

De eneste personene jeg kan være med selv rundt, er mamma, lillesøster, kjæresten og bestevenninnen min. Mormor og morfar skal være hos mamma og lillesøster nå i julen. Kjempe glad i dem, men har ikke fått møtt dem på ca. tre år. På en måte vil jeg veldig gjerne møte dem, på en annen måte ikke. Misforstå meg rett, jeg er kjempe glad i dem! Det er angsten for angsten som stopper meg. De har alltid vært fine mennesker med kjempegod jobb, utdannelse, oppdragelse, sitte pent ved bordet, si de rette tingene og hele den regla. Ingenting vondt ved det, er misunnelig. Det er bare at jeg er det stikk motsatte, og det utfyller min angst en million ganger mer.

«Dette klarer du. Vil du ikke bli bedre? Vær positiv! Opp med humøret. Vær sterk! Ikke tenkt på det. Prøv videre.»

Slike ord hører jeg hele tiden. Ikke har jeg jobb, har ikke fullført videregående, sitter bare hjemme, treffer ikke nye mennesker og har generelt ikke gjort noe spennende med livet mitt. Å trivialisere tilstanden til den som lider av depresjon og angst, er sannsynligvis det siste du vil. Det de fleste ikke innser når det gjelder depresjon og angst, er at de svekker både konsentrasjonsevnen, evnen til å fokusere og søvn. Tilstanden forandrer livet, og folk mister retningssansen. Frykt og sterkt ubehag følger alltid en person med angst.

Jeg blir redd for å besvime, bli kvalt eller noen ganger dø. Redselen for angstanfall under juletiden, et mareritt. Jeg innrømmer at jeg sliter med angst. Det former den jeg er og mitt liv. Elsker egentlig julen og ønsker glede meg, men nå og tiden frem mot julaften, gruver jeg meg noe helt forferdelig. Ikke vet jeg hvor jeg skal være, hvordan jeg blir eller hva som skjer. Uansett hvor mye jeg ønsker treffe familie og venner, klarer jeg det ikke. En dag, en dag håper jeg at dette slutter og jeg kan si unnskyld til dere alle. I år, som i fjor, må jeg feire jul med angsten.

Del gjerne hvis du eller noen du kjenner har følt eller har det slik. Offentliggjør psykisk helse!