Å anmelde overgrep

Av Anonym

Jeg har så ofte blitt satt til veggs i møte med helsepersonell og familie hver gang jeg har ytret noe i den retning. Jeg har blitt anklaget for å fare med løgn, for å overdrive – og til og med for å være lystløgner. Det var først i politiavhøret jeg ble spurt om noe viktig, av en betjent: «Har noen spurt deg om du ble utsatt for noe? Har noen spurt hvordan du hadde det?» Nei, det hadde de ikke. For vi vil vel ikke og kan ikke tro at så grusomme ting faktisk skjer? Må vi virkelig ta innover oss at mennesker er mer komplekse, at de bærer på et mørke på lik linje med et lys? At vi både er gode – og onde?

Fordi jeg ba om det? Gjennom årene har jeg møtt lignende saker gjennom media, hvor kjente kommentarer har gått igjen; «Hun ba om det» og «kvinnen var ikledd et kort skjørt». Det ble også pålagt meg et ansvar, hvor overgriper og medskyldige la overgrepet frem som en direkte konsekvens av min adferd. Som at jeg «fristet ham» eller ikke oppførte meg. Men når jeg ble 25, ble jeg fortalt at et barn ikke bærer ansvaret for voksnes handlinger, og at selv om man lå naken og bad om det som barn – eller selv om man frivillig voksen drakk seg bevisstløs og gav andre muligheten, var det fortsatt overgriper sitt ansvar og skyld å ha gått over mine grenser. Mitt ansvar i det er å oppdage hvordan jeg som voksen fortsetter å eksponere meg for situasjoner hvor jeg re-traumatiseres.

Fordi jeg var lojal og redd for konsekvenser. Ville jeg miste hele familien, ville alle mennesker knyttet til familien forsvinne, ville familien bli delt i to hvor noen stod på en side og de andre på en annen? Jo, for så vidt kan man si at slik ble det, men i mindre skala. Nesten hele familien forsvant, mange valgte å stå med overgriper og vedlikeholdt kontakten med overgriper, selv om grufullhetene kom frem i dagens lys. Det føltes som om familien var tatt av en tsunami, som om man mister en hel masse mennesker på null komma niks, og man har ingen graver å gå til. Jeg ble så spurt av en god venn, «dersom det ikke var familien din som valgte å støtte overgriperen og frøs deg ut, lot være å kontakte deg og ringte rundt og bygde mistro rundt din forklaring, ville du hatt dem til venn?» Svaret kom meget impulsivt: «Aldri livet!» Og der forstod jeg at jeg ikke hadde mistet familien min, for jeg hadde aldri hatt dem. Det ble mer klart for meg hvem jeg hadde i livet mitt som virkelig var glad i meg, og som støttet meg nå som jeg trengte det mest. Fordi jeg ikke hadde et støttenettverk tidligere og var redd for å bli stående alene. Alene føler man seg uansett. Sorgen er min og jeg bærer den alene. Men uten støtte fra kunstterapeut og nettverk, hadde jeg ikke klart det. Fordi det eksisterte ikke et offentlig- eller kommunalt tilbud for overgrepsutsatte i min kommune. Alle overgrepsutsatte burde fått et tilbud om hjelp til støtte, hjelp til å hente frem ressurser og utnytte muligheter til å styre livet i en retning som gjør det bedre. Man trenger ikke og skal ikke være alene i smerten.

Jeg gikk gjennom flere faser etter anmeldelsen. Første fasen gikk ut på å unngå realiteten. Ble en selvsabotør ved å ødelegge noe av bevismaterialet som kunne ha felt overgriperen, i frykt for konsekvensene av en anmeldelse, i frykt for smerten å virkelig erkjenne at dette har skjedd. Jeg startet å sykeliggjøre meg selv, fordi det hadde bare vært så mye mer behagelig både for overgriperen, familien, samfunnet – og meg, om jeg bare var syk og fabrikkerte hele greien. Andre fasen gikk jeg mer inn i erkjennelsen, – så på bilder, lese dagbøker, ble rasende på overgriper, ble lei meg for ulevd liv, for tapte relasjoner og savnet etter en mer kjærlig barndom. Tredje fasen var enda mer ubehagelig, jeg følte meg utrygg, overvåket, var redd for reaksjonene som kom, redd for nye overgrep og redd for å ikke bli trodd. Det lurte farer rundt hver krok.

Men så kom vendepunktet. Og det var valget. Å velge hvordan man ønsket å forholde seg til det. Hvorfor anmelde? Å gå til det steget å anmelde var noe av det tøffeste jeg har gjort på grunn av den store påkjenningen. Og på grunn av liten tro på det norske rettsvesen, som ser ut til å favne mer om overgriper enn offer og med mørk statistikk som ikke vitner om at det oftest er de utsatte som får gjennomslag i systemet. Jeg har ingen grunn til å tro eller håpe at mine overgripere blir dømt, selv om jeg merker at politiet virkelig tar det på alvor og sier at det er andre tider i dag. Allikevel kan jeg – som mange andre, måtte risikere å møte disse menneskene på gaten uten at deres handlinger fikk noen lovmessige konsekvenser. Men hvorfor anbefaler jeg allikevel å anmelde?

Alle kvinner og menn bør anmelde overgrep og voldtekt – alltid. Fordi det virker forebyggende, etterforskningen i seg selv – uansett utfall. En potensiell overgriper er nødt til å tenke seg om en ekstra gang dersom anmeldelse står som en solidarisk norm, et fellesmenneskelig ansvar. Og når begrepet ansvar kommer opp, handler det å anmelde om å plassere ansvaret der det hører hjemme. På den måten kan de som går over andres grenser få hjelp til å grensesettes og ansvarliggjøres. Og den som har blitt gått over grensene på, kan omsider slippe det som har vært en livslang gitt rolle som syndebukk, og man kan få tilgang på sin egen positive kraft når man ikke lenger retter all skyld innover.

Det føles som en tung bør har lettet fra mine skuldre. Jeg kan fortsette å bearbeide tingene, men nå med en større kraft gjennom at: «Jeg anmeldte. Jeg sa at nei det var ikke frivillig. Et nei er et nei. Og jeg aksepterer ikke at mine grenser ikke blir respektert. Det er min kropp og mitt liv.»