Å møte «lettveggen»

Jeg har alltid hatt lyst til å bli veterinær. Fra første studiedag så jeg for meg en arbeidshverdag med søte hundevalper og kattunger, og en tilværelse med mye pelsterapi og kos. Virkeligheten som møtte meg som ung voksen og student ble en helt annen enn jeg hadde tenkt. Jeg har alltid vært et «ja-menneske», som trives best med mange jern i ilden. Til tross for at varsellampene blinket og alarmene ulte, og kroppen skrek om at jeg måtte senke tempoet, gjorde jeg selvfølgelig ikke det.

Hvorfor måtte jeg møte (lett)veggen for å endre måten jeg tenkte på?
Allerede i studietiden hadde jeg mitt første møte med panikkangst. I tillegg til å være i innspurten på et krevende studie, hadde jeg fremdeles mange roller, verv og jobber som skulle ivaretas på en god måte. Flinke piker yter 150 % på alle arenaer til enhver tid – som kollega, som mamma, i vennegjengen, i korpset – uten å lytte til hva kroppen og hodet egentlig synes. I tillegg til dette sto jeg i en krevende familiesituasjon som tok mye av min energi. Under den kliniske eksamen sa det stopp. Jeg endte opp i sofaen hjemme i fosterstilling, med galopperende hjerte, kaldsvetting, hyperventilering og en intens redsel. Jeg skjønte heldigvis at jeg ikke var i ferd med å få hjertesvikt, og fikk raskt time hos studentpsykologen. For min del ble det avgjørende å få kunnskap om hva angst innebærer. Selv om angsten er et produkt av det vi tenker og føler, gir deg seg ofte utslag i veldig kroppslige fornemmelser. Det sitter på ingen måte «bare i hodet».

Å møte veggen.
«Å møte veggen» er et godt innarbeidet begrep i norsk språk. «Å møte lettveggen» er ikke like innarbeidet, men jeg jobber for å integrere det i dagligtalen. På et meditasjonskurs jeg var på for noen år siden fortalte instruktøren om sitt møte med meditasjon. Instruktøren snakket ikke norsk som morsmål, men hadde bodd i Norge i mange år og var gift med en norsk snekker. Hun fortalte at hun hadde oppdaget meditasjon når hun var i en vanskelig tid, og at hun til slutt hadde møtt «lettveggen» (snekkeren hun var gift med hadde sannsynligvis snakket mye om lettveggene i huset). Der og da var det bare en litt morsom, språklig finurlighet som jeg ikke tenkte så mye over, men i ettertid har jeg kommet frem til at dette er et høyst relevant begrep.

Søk hjelp når du møter lettveggen – ikke når du møter veggen.
Å være langt nede psykisk koster mye energi. Faktisk kan det koste så mye energi at det er vanskelig å komme seg opp av senga, ta en dusj eller få i seg mat. For de som møter veggen, kommer det sjeldent som lyn fra klar himmel. Kroppen og hodet har som regel ropt og skreket til deg i lang tid om at nå må bremsene på. Vi har likevel en fortvilende evne til å overse disse signalene, eller ignorere dem.

Min redning var at jeg tok kontakt med en psykolog tidlig i forløpet. Der fikk jeg gode, konkrete råd til hvordan jeg kunne håndtere angsten, og det ga raskt resultater. Fra at angsten ga meg funksjonstap for snart ti år siden, er den nå bare en fjern bekjent som av og til ringer på døra. Noen ganger åpner jeg for en kort prat, andre ganger velger jeg å ikke åpne døra. Det er når du møter lettveggen at du har energi til å be om hjelp, og overskudd til å ta grep. Ikke la den sjansen gå fra deg.