12 år
Jeg fikk høre at jeg var feit, stor som en flodhest, at jeg bare kunne dø og at jeg.
Av Anonym
Jeg var 12 år. Jeg var bare 12 år. Jeg var en 12 år gammel jente da jeg begynte å kjenne på kroppen, kjenne på fettet som var overalt.
Jeg var 12 år da jeg kom på skolen med matpakke, men endte nesten alltid med å kaste den i søpla så det så ut som jeg hadde spist opp.
Jeg var 12 år da jeg syntes lårene mine var for store, magen for stor og hele meg bare var en fettklump. Jeg var 12 da jeg så på meg selv som stygg, fæl, feit og lite verdt.
Jeg vet egentlig ikke hvor det kommer fra, jeg har egentlig aldri brydd meg noen ting om hvordan andre kler seg, ser ut eller hvordan andre ser på meg. En 12 år gammel jente i begynnelsen av puberteten, vil nok mange tenke. Men historien startet mye før. Pubertet og usikkerhet har ikke skylden i alt.
Jeg var 12 år da jeg fikk høre at jeg var feit, stor som en flodhest, at jeg bare kunne dø og at jeg – sammen med foreldrene mine bare kunne selge oss selv på gata. Ja, jeg var bare 12.
Når jeg skriver dette er klokken 04:10, og jeg sitter for meg selv i en sofa med ett glass Pepsi Max og en skål med røde druer. Det er det eneste jeg har klart å få i meg denne dagen.
I en alder av 18 sitter alt dette fortsatt veldig godt i, og livet er veldig vanskelig. I en alder av 18 sitter jeg oppe klokken 04:10 og planlegger hva jeg skal spise, om jeg i det hele tatt skal spise og hvilken unnskyldning jeg skal komme med hvis noen spør hvorfor jeg ikke spiser.
I en alder av 18 vet jeg at mat er viktig, men jeg dropper som regel alle måltider, og heller tar meg et eple på kvelden.